Disiplin i skolen

Det har vært skrevet en rekke artikler i den senere tid om problemer i skolen, om ungdommer som faller utenfor ordinære skolerutiner og ikke minst – mangel på disiplin i skolen. I den forbindelse så kom jeg over et gammelt intervju fra 1962, og intervjuet tok for seg akkurat dette – nemlig disiplin i skolen. Interessant å se at allerede på den tiden så mente elevene selv at disiplinen på skolen var variabelt og at undervisningen nok tok noe skade av dette for de lærere som ikke hadde den respekten de trengte for å holde en god undervisningstime.

Nå – nærmere 50 år senere så er det nøyaktig de samme problemene, bare langt mer fremskredent. Vi hører fremdeles om problemer med disiplin men samtidig så får lærere mindre og mindre frihet til å innøve disiplin i skolen. Når jeg gikk på grunnskolen så var det ikke uvanlig at gjorde man noe galt, måtte man i skammekroken til forlystelse for resten av klassen. Ja, så syntes man at dette var veldig tungt der og da, men det fungerte. Nå får man jo ikke engang lov til å snakke hardt til en unge uten at man har tråkket over både det ene og det andre av regler. Psykologer og andre bedrevitere legger hånd over de unge, for man skal jo så absolutt ikke utsette de for noe som helst som – i verste fall – kan være grobunn for psykologiske og adferdsmessige problemer.

Uten at jeg har noen spesielle tall og undersøkelser å vise til vil jeg like vel være så bombastisk å si at til tross for alle disse metodene som er innført, så har problemene bare eskalert. Utenlandske borgere som kommer hit fra skoler i deres hjemland blir forferdet over bråket, over mangelen på disiplin og den påfallende likegyldigheten fra lærere. Nå skal jeg ikke si at det er lærerenes feil, de gjør bare som de får beskjed om – men det finnes nå både gode, og ikke fullt så gode lærere. Disse nyankomne elevene faller snart inn under denne løsslupne skolestandarden og faller inn under hvordan våre aspirerende små utfolder seg.

Skolen skal ikke være en lekeplass, det skal være en utfordrende og innsiktsfull plass hvor man, ved hjelp av gode læremetoder skal kunne utfolde seg – både kroppslig, så vel som åndelig. Jeg vil ikke at mine unger skal sendes på skolen for å bruke hele dagen løpende rundt i et klasserom mens en stakkars lærerspire desperat blar i læreboken for å finne kapitellet for disiplin. Desverre for denne læreren så ble dette kapitellet sakte men sikkert fjernet fra 80-tallet og utover, og den dag i dag, så eksisterer det nærmest ingen måter en lærer kan forholde seg til frisinnede unge.

Det blir feil å peke på enkelte ting som har feilet. Jeg vil heller påstå at man har kollektivt feilet som et samfunn. Foreldre er bitt av basillen om fri oppdragelse, friheten til å oppleve nøyaktig hva man vil – men selvfølgelig godt under mamma- og pappas vinger. Frihet under overvåkning vil jeg kalle det. Barn er nøyaktig det – de er barn. De må få lov til å oppleve ting, utforske ting og lære ting på egenhånd – de skal ikke styres bare fordi vi tror at det de velger å gjøre kan være farlig. Men som foreldre så skal man være der for å ta i mot barnet når dette har gjort noe galt, irettesette og lære barnet forskjell på rett og galt, ja rett og slett god kutyme.

Alt for mange barn i dag vokser opp uten noe konkrete rettningslinjer og regler. Foreldrene er ofte opptatte med sosiale nettverk, karrierejag og jobber gjerne døgnet rundt. Det er ingen der til å vise barnet hva som er korrekt, og hva som er feil. De som er der glemmer gjerne at det skal ikke være en dans på roser å være foreldre, man skal utkjempe slag, man skal sette grenser. Glemmer man dette, så vil ungene også ta dette med seg videre, inn i barnehage hvor man tidlig kan se unger som tar til seg mobbing – for deretter over i skole. Skolen vil da prøve med de få midler de har til å få krabaten inn på den korrekte sti, men uten oppfølging hjemme – og uten lov til å faktisk utøve disiplin så er det lite man faktisk får gjort. Er det slik vi vil ha det? Vil vi at landet vårt om en 40 års tid skal styres av oppsnasne unger som gjør nøyaktig hva de vil, uten tanke på konsekvens? I så fall ser jeg for meg at vi vil ha en heidundrandes hjemme-alene-fest i noen år, før banken er tom og landet styres rett ut i avgrunnen. Ikke mye ulikt hva Hellas nå gjennomgår.

Disiplin må læres – det må innføres i tidlig tid, og kan ikke påtvinges uten kamp på noen som aldri før har opplevd det å måtte innrette seg etter grenser og regler. Samtidig må man være forsiktig med at man ikke får et samfunn der man ikke har lov til noe som helst. Fokuset må være på barn, det er de som er fremtiden og det er de vi må sette vår lit til. Barn har ikke vondt av å få tilsnakk, de har ikke vondt av å måtte oppleve at de ikke alltid kan få det som de vil – det er en del av det å vokse opp, og hva man enn gjør – for all del, sy ikke puter under armene på barn. Det lærer de ingenting av.

Her har jeg så vidt vært innom temaet, og det er mange aspekter her jeg ikke har tatt opp – innvandring, tilreisende og de som allerede har fallt utenfor på grunn av familiære problemer og slike ting. Som nevnt tidligere her, så har temaet en rekke forskjellige inngangsnøkler. Uansett hvordan man snur og vender på dette så vil løsningen være forskjellig basert på hvordan man angriper situasjonen og hva som situasjonen er for barnet i utgangspunktet. Til syvende og sist så kommer det ned på det enkle faktum – man kan ikke få med seg alle. Disiplinen må være der som et hjelpemiddel for å få folk igjennom skolen og klar til arbeidslivet. Det at noen faller utenfor bør ikke være årsak til at så mange andre må oppleve bråk i skoleklassene. Politikerne, psykologer, barnevernsarbeidere alle mener det samme – inkludering. Men det er uansett et ultimat faktum; ingen er like – det finnes ingen global løsning.

Ta lærdom av at de som nå er våre foreldre/besteforeldre allerede for 50 år siden etterspurte mer disiplin – og dette er fra de som faktisk opplevde hva disiplin i skolen faktisk gikk ut på. Utdanningsinstitusjonen i Norge ligger langt bak de fremste i verden, og det er skremmende med tanke på at vi er rangert som det beste landet å bo i. Det er ikke for sent å snu trenden, men den kan ikke snues med silkehansker. Når alt kommer til alt så har vi ur-instinkter vi og – anarki er ikke en god læringsmetode. Se filmen ovenfor for å se hvordan Leif Juster setter et godt eksempel på hvordan det er blitt i dag.