Innvandrere, sosialklienter?

Jeg skal ikke skyve under en stol at jeg ofte har vært kritisk til innvandrere – ikke fordi jeg er rasist, men fordi det viser seg på statistisk grunnlag at disse ofte er innvolvert i kriminelle handlinger. Derfor så blir jeg også mektig provosert når jeg da leser at Tanu Priya Uteng har forsket på, og kommet til konklusjonen om at det som dette landet trenger, er å gi alle innvandrere gratis førerkort for å enklere integrere innvandrere. Jeg håper da inderlig at denne Uteng ikke har fått statsstøtte til en slik tullete og riv-ruskende-gal forskning.

Det å gi innvandrere gratis førerkort vil ikke bare være galt, det vil også være med på å fremme kritiske røster mot innvandring, og det vil absolutt ikke gjøre gapet mellom dagens ungdommer og fremtidens innvandrerungdom noe mindre. Hvordan vil det bli om våre sønner og døtre som jobber døgnet rundt for å få råd til å ta undervisningstimer og oppkjøring til lappen, skal sitte på sidelinjen og se at det samme som de jobber så hardt for, skal gies gratis til andre – uten å kreve noe i retur. Det vil jo være det samme som å oppfordre til fremmedfrykt og rasisme.

For å ta akkurat dette poenget – personlig ser jeg absolutt ingen grunn til å yte slike goder gratis til noen, hverken nordmenn eller innvandrere. Man får tilgang til slike goder fordi man jobber for det, ikke fordi man tror man fortjener det. Selvfølgelig forstår jeg poenget med at gir man førerkort til innvandrere så vil de være mer mobile; mobile til hva? Slik at de enklere kan gjennomføre større innbruddsraid i mer enn bare nærområdet? For at dette faktisk skal fungere, så er de jo også avhengig av å ha en jobb å gå til – hva skal de med bil om de ikke har jobb; og hvem skal i så fall betale bensinen; staten?

Nei her må man heller se på hva som faktisk er grunnen til at mange innvandrere havner på feil side av loven – for det første så må det, som poengtert av Anne Jortveit i E24 – være rart for en innvandrer å komme til Norge, for å få lempet støtte til alt mulig rart i hånden – for så å bli integrert ved at man må sette seg på skolebenken i noen år før man kan ta del i arbeidslivet. Selvfølgelig bør vi forvente at skal man bosette seg i Norge så bør man enten kunne Norsk, eller i det minste Engelsk – men vi må ikke glemme at mange av de som kommer til Norge allerede har mange år med utdannelse. Det er ikke uvanlig å finne drosjesjåfører med doktorgrad i det ene eller andre.

Der har USA en langt bedre tilnærming på innvandringspolitikk – mens vi i Norge tar i mot innvandrere som sosialklienter – så tar USA i mot innvandrere som ressurspersoner. Der er fokuset på å få de inn i jobber så snart som mulig, så vil integreringen gå sin gang av seg selv. Det er jo nettopp der vi feiler så brutalt – de fleste som kommer hit som innvandrere vil jo gjerne jobbe, og det vil være sløvt av oss å ikke benytte oss av de ressursene som faktisk kommer hit til lands.

Jortveit drar frem et fremragende eksempel hentet fra boken ”Innvandrernes supermakt (2006)” av Gerhard Helskog; der blir det vist til at i Minnesota så ble 50.000 somaliske innvandrere raskt integrert ved å få de ut i jobb, mens slektninger som kom til Norge ble plassert på mottak som gjerne var plassert langt fra alt og alle, og satt på sosialhjelp. Hvem av disse gruppene heller mest mot en kriminell løpebane?

For det andre så må det settes mer krav til mottak av stønader og hjelp, det må kunne forventes at innvandrere, som nordmenn – må sette seg noen mål og jobbe mot disse målene. Det bør ikke være være for mye forlangt at innvandrere blir sendt rett ut på jobbmarkedet når de kommer. Tross alt, de får stønader til husly, til mat og klær – samt oppfølging. Det er mer enn hva nordmenn som kommer skjevt ut i livet får. Men vi kan ikke bebreide innvandrere for dette, de vet jo tross alt ikke bedre. De kommer til et land og får alle disse godene, for de så vil jo dette fortone seg som himmelen.

Nei, om vi skal kunne gjøre noen endringer her så må vi slutte å se på innvandrere som sosialklienter, og ikke minst – vi må begynne å sette krav. Det er ingen politiker som vil være den som gjør de sure og vanskelige valgene, men noen må faktisk gjøre dette også. Minstekrav bør settes og de må også gjennomføres strengt. Grensene bør være åpne for de som trenger det, og for de som vil arbeide, men filtrerings- og integreringsprosessen må være skarpere og man må ikke være redd for å ta i bruk de midler man trenger om da kravene man har satt ikke blir innfridd.

Det er ingen menneskerett å være nordmann, men det er en menneskerett å bli hørt, bli verdsatt og ikke minst føle seg respektert og at man får til noe. Dette gjelder både for innvandrere så vel som nordmenn. Jeg ønsker alle innvandrere velkommen, men vit at på samme linje som dere ville satt krav til meg når jeg kom på besøk, så bør man også forvente at man må strekke seg etter de krav som blir satt når man kommer hit. Norge er lite, derfor er det også viktig at man kan benytte seg av de ressursene vi har; kompetansen og viljen er der; men definisjonen av innvandring hindrer integrering.