Jeg brenner ned farmen din

Det har slått meg at mer og mer av informasjonen som flyter over Facebook den senere tid enten er relatert til små spill – da gjerne i form av spill type avhengighetsskapende, gruppeinvitasjoner eller gjentakende statusoppdateringer. En av disse farsottene som har gått nå i noen måneder er jo Farmville. Sikkert morsomt for de som faktisk interesserer seg for dette spillet, og enda mer givende når man kan hjelpe hverandre til å bygge både det ene og det andre. Men hvorfor må jeg involveres i denne prosessen? Står jeg oppført som byggeansvarlig for det alle skal bygge og ha satt opp? Noen ganger kan det nærmest føles slik.

Jeg skal vel prise meg lykkelig over at Facebook i allefall gir en tilgang til å skjule oppdateringer man ikke ønsker; men jeg kan da aldri huske at jeg har takket ja til å få min nyhetsstrøm overfylt av unyttig informasjon om bortløpne kuer og manglende planker! En langt mer smidig løsning ville vært at de som faktisk har installert og godtatt disse applikasjonene vil få dette listet opp, alle vi andre kunne gjerne vært spart for denne kontinuerlige strømmen av unyttig informasjon.

Nå har jeg ikke lenger oversikten over hvor mange av disse applikasjonene jeg har blokkert fra min Facebook side, men neimen ser jeg ikke at listen uansett vokser for hver dag som går. Hadde det bare vært informasjonsstrømmen fra applikasjoner, så hadde det jo vært greit – men det er en ting man ikke kan skru av, og det er de farsottene som vandrer frem og tilbake mellom Facebook brukere. Jeg blir like fasinert over de uendelige variasjonene av gruppenavn til ”Vi som..” som de påfølgende motgruppene til folk som – ja – er irritert over å bli invitert til en gruppe, for da må det jo nødvendigvis være tvingende nødvendig å opprette en gruppe for dette.

Grupper kan være vel og greit det, men når man plutselig er medlem i et hundretalls grupper, har ikke da disse gruppene utspilt sin rolle? For mitt eget vedkommende så blir jeg med i et fåtall av grupper, og da i hovedsak grupper som jeg faktisk kan tenke meg å være aktiv i, og delta i når jeg da skulle få ånden over meg. For all del, om du ønsker å ytre deg selv med passivitet så kan man jo selvfølgelig bli med i en gruppe, noen av gruppene har jo faktisk fått til noe – tyggegummimerket ”bugg” er jo gjeninnført – men er det tvingende nødvendig å invitere gud og hvermann du har på listen? Jeg har en mistanke til at klassekamerater du hadde på barneskolen har en revnende likegyldighet til at grand-tante Olga fra Toten fyller 80 år, og at dette skal verdsettes med en gruppe på Facebook.

Det som dog virkelig tar kaken er statusoppdateringer som flyr som ville høner mellom brukere. Det er en person som kommer opp med en vittig kommentar, en søt oppdatering eller noe som andre bare mener er så absolutt beskrivende for hva de føler akkurat nå, slik at de bare må kopiere denne og dele den med resten av verden – det er jo ingen andre som tenker nøyaktig den samme tanken? Men for all del, det er jo summen av det overnevnte som er resultatet Facebook; et ideolistisk samfunn på randen av nevrotisk sammenbrudd – ikke mye ulikt lukkede avdelinger. Hadde femten personer som sto ved siden av hverandre gjentatt nøyaktig det samme, ville de enten fått på seg tvangstrøye, eller fått tilbud om å jobbe som politiker.

Så hvorfor er jeg på Facebook spør du? Jeg er fasinert og tiltrukket av det sammensurium av personer som utgjør mine venner, venner jeg i høyeste grad setter pris på; men ikke misforstå meg – slenger du en invitasjon til farmen din, eller bønn om hjelp til bygninger, så står jeg der klar med bensinkanne og fyrstikker.