Hei, mitt navn er Satan!

Fullt så ille er det ikke men noe som fascinerer meg er religion. Over hele verden er det folk som er involvert i religion på en eller annen måte – da enten som religiøs eller som da ikke ønsker å ta del i religion og det som der medfølger. Personlig så kommer jeg fra en familie som har kristne tradisjoner, ikke det at jeg anser meg selv som fullt ut kristen men jeg følger kristne tradisjoner. Når jeg da nevner tradisjoner så er dette da dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.

Så hva mener jeg da med innledningen? Religion for meg er blitt ensbetydende med et kontrollorgan. I bunn og grunn så bunner alle religioner ut i et ønske om å tro, og et ønske om å styre. Alle mennesker har et ønske om at deres tid her på jorden skal bety noe, at de er her for en grunn og troen er med på å opprettholder akkurat dette. Samtidig er også religion grunn til mange av de konflikter vi finner rundt omkring i verden i dag.

Fler og fler velger bort religion eller unnlater å ha noen formening om religion. Ateisme er et mye brukt ord for dette, dog mange benytter akkurat denne benevnelsen feil. Er du ateist så betyr det at du tar avstand fra en Gud, at du nekter for at det eksisterer en Gud og fikk først fotfeste i Europa rundt 1650-tallet. I Norge så er nok Arnulf Øverland (1889-1968) en av de mest kjente ateistene etter at han i 1933 ble anmeldt for blasfemi. En anmeldelse som ble frafalt.

Hva skal vi med religion? Jeg kan forstå at mennesket har et behov for å tro, å ha en følelse av at det finnes noe mer der ute og at livet ikke avsluttes men fortsettes på et annet plan. Selv har jeg også hatt de samme tankene som de fleste vil oppleve i løpet av livet – hva er meningen med at jeg er her? For meg så kom svaret etterhvert som jeg forsto hva som var viktig for meg selv. Nemlig videreføring av livet.

For meg så har meningen med livet åpenbart seg i at jeg ønsker at mine barn skal få en god oppvekst, få mulighetene til å utvikle seg og på den måten ta større del i samfunnet. Du lever ikke for deg selv, men for de som kommer etter deg. En sannhet med stort behov for moderering – da du selvfølgelig også må tilstrebe lykke for deg selv også. Om lykke for deg kommer i form av religiøs-tilhørighet, eller om det kommer i andre former, så må man huske at livet skal leves, og livet er nå.

Er det en ting jeg mener, er at skal man opp og frem i livet så må man stå for dette selv. Ingen Gud kan hjelpe deg, det kan bare du selv. Bibelen sier det jo selv at Gud er i alle – tolker man det slik det står, så vil man jo kunne dra slutningen om at du er din egen Gud. Du har selv ansvar for de valgene du gjør, og det er jo det som gjør oss menneskelige – vi har selv valget for hvem vi vil bli.

Hva er jeg selv? Kristen? Ateist? Nei jeg vil trekke det såpass at den beskrivelsen av hva jeg er kan spissformuleres under Filosofisk Satanist. Allerede kan jeg høre kjever som klaprer ned på gulvet, prester som akker seg og religiøse som kaster seg ned på kne. Men før man faller helt fra så er det viktig å forstå hva dette innebærer. Satanisme er grunnet bøker og filmer blitt fremmet som djeveldyrkere med ofring, blodspilling og gruppesex. Mer korrekt så er dette Teistisk Satanisme.

Filosofisk Satanisme eller LaVeyensk Satanisme har en litt annen ordlyd. Denne typen Satanisme fremmer egoistisk livsstil. Her skal jeg hente frem hvordan dette forklares på Wikipedia siden denne forklaringen enklere fremmer poenget.

Filosofiske satanister ser på en selv som det subjektive senter i universet, og de høyest strebende og ærbare er de som søker opphøyelse og forberedelse på den individuelle satanist framfor andre. Istedet for kirkelige lover, naturlige grunnregler, underkastelse for en guddom eller en samling av moralske lover, fokuserer satanismen generelt på jeg-ets åndelige fremgang uten å trenge veiledning fra ytre og høyere grunnregler.

Av denne grunnen unngår mange satanister i samtiden tradisjonelle religiøse overbevisninger, holdninger og tilbedelse, til fordel for mere egoistiske, selvsentrerte verdenssyn, naturlige lover, den sterkestes rett og skikker som materialisme, individualisme og «magi». Uansett velger noen satanister frivillig moralske lover, for eksempel De ni sataniske erklæringer eller LaVeyan-satanistens 11 lover.

Det finnes likevel visse leveregler for satanister. Noen av syndene innen satanismen er dumhet, å uprovosert gå til angrep på noen og å ta noe som ikke er ditt. Mange av normene er like de ti bud, men uten innblanding av noen gud. Man skal ta ansvar for egne handlinger, ikke skylde på en gud eller en tro.

Wikipedia / Satanisme

Så hva betyr dette egentlig? Nei det betyr ikke noe utover det som utgjør min person. Jeg syntes ordlyden ovenfor bedre beskriver hvordan jeg oppfatter livet og hvordan jeg fremmer meg selv. Men samtidig har jeg ingen behov for å etterleve en slik trosretning helt og fullt. Det er kvaliteter her som jeg mener veier godt, men som mer er med på å beskrive et poeng enn å danne et komplett bilde av meg.

Er jeg Satanist? Nei. Jeg er min egen vei og jeg bygger min egen kropp. Egoistisk til tider men heller ikke noe problem å la andre få frem sine synspunkter. Ingen religion klarer helt å beskrive den typen menneske som jeg mener jeg er. Kanskje det i seg selv er et tegn, kanskje jeg rett og slett er en allmektig samling av alle religioner uten at religion betyr noe? En allmektig egoist?

Nei i bunn og grunn mener jeg at tro er en god ting som også kan utvikle seg til en apatisk tilstand. Man må kunne ta grep om seg selv, sin egen utvikling og sitt eget liv uten å legge alt ansvar over i religiøse sammenhenger.

Ansvar for eget liv? Velkommen etter!