Borrehaugene
Året var 1852 og vegvesenet sin virksomhet ute på Kirkebakken skulle lede an til å bli av historisk karrakter. Nattefrosten kunne fremdeles merkes, og mens de drev og gravde frem sand og grus til et veiprosjekt støtte man plutselig på klinknagler. Etterhvert som man undersøkte haugen videre førte dette til et rikt funn av gravgods. At man i det hele tatt fikk godkjennelse av fylkesmannen til å grave i disse haugene i første omgang er det få som tenker over i dag. Som Jan Ingar Hansen poengterer kan det unektelig virke rart at tillatelsen til dette kom i stand året etter at lov om fornminner hadde trådd i kraft.
Desverre var det ingen som stoppet uthentingen av sand og grus, til tross for de funnene som var gjort; heldigvis klarte advokat F. Kjerulf å få til en avtale hvorpå han tilbød arbeiderne finnerlønn for gjenstander de fant. I mai 1852, kom da endelig fortidsminneforeningens sekretær – antikvar Nicolay Nicolaysen og arbeidene ble endelig stoppet. Han kunne konstatere at mye var allerede ødelagt, men man kunne likevel konstatere på bakgrunn av de funn som var gjort, at dette nødvendigvis måtte ha vært en rik skipsgrav. Denne haugen var like stor som de andre man finner i parken, men i dag finnes det ingen direkte spor etter haugen lenger. Haugen var plassert mellom Midgard Historisk Senter og porten inn til parken.
Haugen, som fikk tilnavnet “haug 1” kunne by på mye selvom det allerede var gjort mye skade. Blant annet fant man restene av et norsk vikingskip – og det er også det første vikingskipet som ble arkeologisk dokumentert. Skipet hadde en lengde på ca. 20 meter og basert på det man klarte å beholde etter raseringen så kom man frem til at skipet hadde ligget parallelt med fjorden, hvor da forstavnen var reist mot nord. Selvom graven også hadde vært utsatt for plyndring i gjennom årenes løp vant man blant annet hestereimtøy. Ornamentikken på dette reimtøyet gav opphav til borrestilen med det karakteristiske sløyfemotivet med dyrehodemotiv. Skipet estimerer man at ble haugsatt rundt 900-tallet.
Men tilbake til selve parken; selve parken inneholder en samling gravhauger og andre hauger som dateres til mellom 600- og 900-tallet. Parken er over 180.000 m2 stor og bare størrelsen i seg selv er unikt i Skandinavia. Enkelte av haugene er over 45 meter i diamater med en høyde på opptil 6 meter. Rett på utsiden av parken ble det i 2007 funnet to store kongshaller som man estimerer ble oppført en gang mellom 700- eller 800-tallet. Nasjonalparken ligger der raet dukker ned i oslofjorden, og Nicolaysen mente da at stedet kanskje kunne identifiseres som der hvor Kong Øystein Fret var gravlagt. Det ble derfor konkludert med at på bakgrunn av de funn som Nicolaysen hadde gjort, lokasjon, Snorres Heimskringla og P.A. Munch sitt hovedverk; “Det Norske Folks Historie” så måtte dette være gravplassen til Ynglingeætten.
Veien var fremdeles lang for å få fredet disse gravene; og det var på bakgrunn av innsatsen som arkeologen A.W. Brøgger la ned at man i 1927 hadde Norges første nasjonalpark. Da hadde han jobbet jevnt og trutt siden 1915 og når han da klarte å få med Sam Eyde til å avstå sin eierdel i gravfeltet mot at kirkedepartementet gjorde det samme, kunne man 19. juni 1932 offisielt åpne nasjonalparken. Dette var det Kong Haakon og Kronprins Olav som sto for, og over 6.000 mennesker hadde møtt frem på denne historiske dagen.
Nå hadde man allerede begynt å ane konturene av mørke skygger som bredte seg utover Europa, og nasjonalparken ble ikke spart den heller. Allerede i 1935 valset en kar som for alltid skulle få navnet sitt brent inn som et bannenskapsord i det Norske folk. Vidkun Quisling hadde med sitt nasjonalsosialistiske parti – Nasjonal Samling, trykket nasjonalparken til sitt bryst. De avholdt samlinger i parken (de såkalte pinsesamlingene) i årene 1935-1944. Etter det lå parken brakk i mange, mange år og mye av vegetasjonen tok overhånd. I etterkrigstiden var det knapphet på ressurser og da brukte man heller lite på å holde parken operativ.
Utover 1960- og 1970-tallet begynte man å få parken tilbake i normal stand, og i årene 1988-1992 ble det sågar utført en rekke arkeologiske undersøkelser for å bedre få innblikk i hva disse gravene var brukt til, hvorfor de var oppført og hvem som faktisk lå i disse gravene. Etter at denne perioden var avsluttet hadde man klart å få en god oversikt over området, alle småhauger var endelig kartlagt – man fikk også kjennskap til at de eldste gravene i parken kan dateres så langt tilbake som romertiden, og de store haugene kommer opp mellom 600- og 900-tallet. Den nyeste graven man kom over var en ryttergrav fra rundt 975.
I dag er parken velholdt, ja kanskje litt for velholdt – personlig syntes jeg at man har tatt litt for mye av vegetasjonen. Parken fremsto bedre på 80- og 90-tallet enn hva den gjør i dag. Jeg har forståelse for at man ønsker å åpne landskapet mellom sletten og vannet, men samtidig har man også fjernet en del av de rammene og mystikken som jo er med på å forme nasjonalparken. Den er fremdeles i bruk som et arrangementsted hver 17. mai og Samtidig har det siden 1994 blitt arrangert vikingmarked her, et marked som nå høster annerkjennelse langt utover Norges grenser.
Mye av oppveksten min ble brukt nede i den parken, og vi dagdrømte oss tilbake til vikingetiden, hadde store slag oppe på gravhaugene, gjemte oss bort i timesvis og nøt late dager i solsteika. Når man da er rett ved siden av vannet så var veien kort for å kaste seg ut i det våte element. Siden jeg fant så få bilder i høyoppløselig kvalitet for nasjonalparken, fant jeg ut at jeg like greit kunne spenne på meg kameraet og knipse i vei. Bildene har en oppløsning på 4272×2848 og kan fritt brukes i hvilken som helst sammenheng, så lenge navnet mitt kommer frem. Se igjennom bildene ovenfor og last ned en samlepakke nedenfor. Bildene er store, gjennomsnittelig 4.5mb pr. stk. Så forvent noe tid ved lasting av bildene.
Borrehaugene, stedet hvor mystikken og gleden rår.
Siste kommentarer