I hymens lenker vi deg smir

Jeg er nok rimelig gammeldags som benytter meg av slike ordlyder, men jeg syntes det er artig å falle tilbake på historie og mytologi. Selve ordlyden, “å smi i hymens lenker” kan spores tilbake til gresk- og romersk mytologi. Her er det da ordet “hyme” som peker på guden Hymenaios, guden for bryllup og ekteskap. Denne gudens lenker ble da symbolet på samholdet mellom brud og brudgom.

Men nok om det, jeg selv er bare noen skarve uker fra å bli smidd – en rar tanke egentlig. Eller, er det egentlig det? I gamle dager ville det nok vært en rimelig stor omveltning – men for oss, som allerede har vært sammen i en lengre periode og innehatt samboerskap så vil jeg nok påstå at endringen allerede har skjedd.

Som seg jo hør og bør for en gammel sjel som meg, så har vi valgt å gifte oss kirkelig. Selve seremonien vil da skje i Borre Kirke og jeg merker jo at dagen nærmer seg med stormskritt. Selvfølgelig som vi jo gjerne er, så var vi rimelig sent ute med å få sendt avgårde papirene til folkeregisteret slik at vi har gått de siste ukene og trippet for å få vigselsboken tilsendt.

Nå som denne endelig er på plass, alle papirer er ordnet, og det eneste som gjenstår er å få hentet klær og kjøpt inn noe småtterier så kan man endelig begynne å senke skuldrene. Jeg er nå sikker på at jeg har glemt noe, for det kan da virkelig ikke være så enkelt? Plutselig står jeg der i kirken og kommer på at joda, dette burde du ha husket – nei, ringene er her så det er da i det minste klart.

I slike tilfeller er det greit at vi har valgt at vår 3.5 år gamle sønn skal være ringbærer. En susete tre-åring kan jo fort slumpe til å gå ut på egne veier; nei vent litt – kanskje på tide å handle inn et løpebånd, ja slike du hekter på hunder. Da vet jeg i det minste hvor ringbæreren er, så var det ringene da – jeg får vel binde de fast til ringputen, ringputen fast i ringbæreren og ringbæreren fast i meg.

Allerede har jeg fått streng beskjed av min bedre halvdel at jeg har å oppføre meg i kirken, ikke at jeg forstår hva hun sikter til – jeg har da sjelden utøvd spillopper jeg? Kanskje er det sant likevel at de man omgås til daglig gjerne også kjenner en godt, ja sågar bedre enn seg selv? Jeg får nok bare holde meg i skinnet og ikke lage noen morsomheter, en dag kan jeg være seriøs – ja, det tror jeg da.

Rart med det, men jeg føler meg egentlig mer nervøs ovenfor festmiddagen i etterkant, plutselig står man der og skal være midtpunktet for alt og alle. Akkurat da vil jeg nok prise meg lykkelig over at min kjære er ibekledd en praktfull kjole som nok vil ta oppmerksomheten vekk fra meg. Rent bortsett fra at jeg jo skal holde en tale, ikke bare for henne, men også til alle som sitter der og hører.

Hjelpes.

Det å prate for kunder og andre villt fremmede mennesker har jeg svært få problemer med, men å skulle holde tale for mennesker en kjenner, som man må omgås senere og hvorpå man da vil måtte få høre resultatene av denne gjennomføringen de neste, ja – 50 årene, da merker man at hjertepumpen setter i gang.

Man sier at i slike tilfeller skal man fokusere på noe som ikke er så skremmende, at man da gjerne fokuserer på bruden og snakker til henne. Men det er ingenting på internett som forklarer hva en gjør om man slumper ut med noen halvtørre vitser, hvorpå man straks innser når man ser forferdelsen i øynene hennes at man har plumpet ut i en hengemyr, med begge bena.

Dog, man lander som oftest på bena i slike tilfeller så det burde nok gå helt fin-fint. Verre er det med de talene jeg ikke kan styre selv; forloverens tale til meg kan inneholde så mangt. Lurer på om det er mulig å få en snik-titt? Trolig ikke. Han vil nok ikke gi meg muligheten til sensur, kanskje like greit – for jeg kan da ikke påberope meg bedre sensureringsmuligheter enn Ryan Giggs.

Når man da har klart å tråkle seg gjennom talen, med tungegymnastikk, haltende språkbruk og påfølgende røde kinn så er det etterhvert klart for brudevalsen. Desverre ble ikke denne kroppen laget for å bevege seg grasiøst på et dansegulv, eller grasiøst i det hele tatt. Nå er ikke vals i seg selv så fryktelig vanskelig, men å danse til publikum – enda godt det ikke er noen med videokamera der?

Kanskje jeg burde gå over talen en gang til, bare for sikkerhetsskyld – og teste ut dansetrinnene.

Det er tross alt bare 17 dager igjen.