Utdrikningslaget

Så var den store helgen kommet, eller jeg visste egentlig ingenting – det var små antydninger til at noe var i gjære men både min tilkommende så vel som alle innvolverte gjorde en utmerket jobb med å holde dette unna meg. Til tross for dette hadde jeg en viss tanke om at det kom til å skje denne helgen, og første kandidat var fredag.

Fredagen kom og jeg tenkte at det var på sin plass å få opp adrenalinet hos forloveren; så jeg annonserte med brask og bram at jeg hadde blitt syk. Forestillingen ble videreført og ble satt på en sterk test når da han sendte en spion på døren for å sjekke hvordan det sto til. Om forestillingen jeg da gjennomførte sto til en oskar vites ikke, men skapte frenetisk kommunikasjon.

Når min tilkommende da insisterte på at jeg skulle være med ut til Tønsberg ante jeg ugler i mosen, men nei – det skjedde ingenting, vi hadde møte med kokken som vi skal ha i bryllupet (som jo madammen hadde sagt vi skulle) og vi var på kino. En koselig kveld uansett, for er jo ikke så altfor ofte man har mulighet til å dra ut som kjærestepar med vår aktive hverdag.

Fredagen kom at ende og ut i de sene nattetimer kom man seg omsider til sengs. Grytidlig på lørdagen så bråvåknet jeg av at noen ringte på døren 08.00 om morgenen. Først snudde jeg meg bare rundt igjen for jeg var blitt vekket på samme måte forrige helg, og da var det bare unger som var ute og gjorde rampestreker. Men nei, ringingen gav seg ikke – så ut av senga bar det.

Med altfor få timer søvn, og helt i ørska åpnet jeg døren og der ute sto det en livlig gjeng som var altfor våkne på denne tiden av døgnet – og på en lørdag attpåtil. De bildene som ble tatt av meg i det døren gikk opp må nok vise en person som var langt i fra menneskelig, men heller mer zombie-aktig. Forloveren stiger frem, og jeg får beskjed om at nå skal jeg ut på tur.

Forvirret, overrasket og en smule nervøs får jeg dratt på meg klærne, før jeg ble plassert i en bil og vi fór avsted. Første stopp, rundkjøringen på Borre. Hva var det jeg skulle her? Svaret åpenbarte seg snart. Jeg fikk en stor signalgul plakat hvor det sto “tut, jeg skal gifte meg”, deretter fikk jeg beskjed om at frokosten skulle inntas i rundkjøringen med denne plakaten.

En mange biler, traktorer, busser og lastebiler senere – og med ørevoksen godt trykket inn i hodet etter at en lang rekke av disse hadde tutet, vinket og ønsket meg tillykke så var det like før man skulle dra videre. Da var det en kar som hadde kjørt forbi bare minutter tidligere som plutselig kom tilbake, vinduet var rullet ned og han gratulerte, med påfølgende formaning; “husk særeie!”

Man kan vel saktens tro at hans giftermål ikke hadde gått helt som han hadde planlagt, men like vel var dette en artig avslutning på denne seansen. Jeg ble plassert tilbake i en bil, og jeg fikk fått i meg resten av frokosten. Turen bar da utover mot Tønsbergsområdet, og til tross for mine iherdige forsøk på å få vite destinasjonen så var dette til ingen nytte. Ferden gikk videre.

Neste stopp på dagens gjøremål var da ute hos Tønsberg Paintball. Vi var da 10 personer (senere på kvelden ble vi til 12) og ble delt opp i 2 lag. Så fikk vi en innføring, og en oppvarmingsrunde ble gjennomført. Adrenalinet nådde nye høyder, nervøs latter og skingrende skriking etter treff på steder som gjerne gjør litt vondt var man klar for skikkelig spill.

Spilltypen var “capture the flag”, eller “ta svensken” som da instruktøren kallte det. Hvert lag skulle forsøke å få tak i et objekt, og få denne tilbake til sin side. Første runde tapte vi etter en heroisk innsats, men vi tok oss sammen og vant siste runde. Paintball seansen ble så avsluttet, hvorpå man med stor entusiasme ble enige om at uavgjort var et resultat vi ikke kunne la stå for lenge.

Når man da gikk tilbake til bilene ble det straks klart at noe mer var på planen, og jeg merket at nervøsiteten nådde nye høyder. Jeg fikk beskjed om å kle av meg, og fikk først et par damestrømper som jeg skulle dra på meg. Min kropp, i damestrømper er så absolutt ikke et bra syn, men det stoppet ikke der. Her fikk man også en fantastisk stygg kjole, parykk og selvfølgelig sminke.

Aldri før har jeg følt meg så mandig.

Deretter dro følget videre, til Farmandstredet. Jeg merket at nå skulle jeg ønske jeg hadde et svart hull jeg kunne gjemme meg i, men jeg kunne ikke sette meg på bakbena nå, så jeg tok alle utfordringer med et smil og gikk hardt ut. Formålet var å selge “pikekyss” – altså godteriet pikekyss men det ble snart klart at folk trodde jeg solgte kyss fra meg selv.

Men man fikk da utført noen salg, blåst opp noen ballonger til intetanende unger som ikke forsto hva slags skapning det var som sto der foran de – enkelte andre oppgaver ble også gitt, hvorpå man eksempelvis skulle kjøpe “motevann fra voss” inne på MENY. Den stakkars medarbeideren der hadde sine såre problemer med å holde seg, men hun hjalp meg da å finne frem.

Deretter skulle man kjøpe noen artikler fra en morrobutikk; men da ble det for mye for de fleste av mine disipler som raskt forsvant ut av butikken i en eneste lang lattertirade. Når vi da etterhvert beveget oss rundt på Farmandstredet ble det snart klart at vi egentlig ikke hadde lov til å være der. Vi ble pent geleidet ut av senteret av en vekter; men for all del – han tok det godt.

Neste stopp ble Sjøsiden kjøpesenter.

Igjen ble jeg gitt noen oppgaver. Første oppdrag var å gå inn på apoteket og kjøpe tamponger med ordene; “hei, jeg skal ha tamponger – men er usikker på størrelsen min, kan du hjelpe meg?” Den stakkars ekspeditøren ble helt rød, men hun fikk da geleidet meg til korrekt hylle; og hun gav meg de største de hadde. Neste spørsmål var da; “også skal jeg ha en pakke kondomer.”

Nå hadde det allerede samlet seg noen folk i kø, og rett bak meg sto det et venninnepar i 40-årene. Personlig er jeg jo ikke akkurat noen sylfide og de hadde allerede trukket godt på smilebåndene av mitt forrige spørsmål, så når da dette kom smalt det fra hun ene; “desverre du, det tror jeg nok er litt for sent”. Da merket jeg at jeg hadde store problemer med å holde masken.

Men etter årevis av trening med å holde masken fra marsjering, så klarte jeg å hente meg inn, fikk gjennomført kjøpet og takket for hjelpen. Utenfor hadde da de som fulgte meg hatt sine såre problemer med å holde seg på føttene, men nå begynte jeg å bli varm i trøyen og siden det skal mye til for å vippe meg av pinnen så dro jeg dette videre.

Deretter ble neste stopp sminkebutikken like bortenfor. Jeg gikk rett mot disken og spurte hun som sto der om hun hadde noen sminketips til meg – hun brøt sammen i latter og klarte ikke engang å se på meg; men sjefen hennes kom bort og klarte å holde masken. Hun geleidet meg igjennom, og fikk sminket meg opp på skikkelig vis.

Mens jeg da sto der så kom kona til en kollega, hun så en annen kollega av meg som var med på denne seansen og lurte på hva han gjorde der; joda – han var med på utdrikningslaget mitt. Hvorpå hun spurte hvor jeg var? «Jo, han er der borte» – og det ble pekt i min generelle retning. «Hvor?» – «Han er den damen der». Hvor hun da roper ut; “er DEN dama der Kjell Arne?!”.

Hun måtte jo selvfølgelig knipse noen bilder og sende rundt til bekjente, hvorpå jeg da fikk takket for hjelpen og vi strente ut av senteret. Det var endelig på tide å få seg en pust i bakken før vi dro videre. Praten gikk da rundt alt og ingenting; og jeg begynte å nære stor respekt til de som går kledd rundt slik til daglig – kjolene gnager, strømpene sitter ikke skikkelig og langt hår er umedgjørlig!

Deretter gikk turen til Horten Bowling, hvor vi skulle ha en omgang på LaserWorld. Mens resterende i større grad gikk i mørke klar og bare kunne skimtes med vestene, hadde jeg jo en hvit-blomstrede kjole. Med fluoriserende lys så lyste jeg jo opp i hele lokalet. Det var strengt tatt komplett umulig og ikke se meg. Etter en time var vi alle rimelig kjørt og dagens program som dame var ferdig.

Det bare en rask tur hjemom slik at man fikk dusjet, skiftet og fått med seg det man skulle ha før ferden gikk til dagens siste event; nemlig grillfest for alle involverte. Der fikk man hygget seg med god mat, god drikke og selvfølgelig godt selskap. Klokken ble mye før man etterhvert begynte å gå hver til sitt. Dagen begynte å dra seg mot slutten.

Jeg kan ikke annet enn å takke og bukke til alle de som var med på å gjøre dagen så artig og morsom som den ble. Jeg er nok stygt redd for at det dukker opp bilder jeg gjerne skulle glemt utover i de sene timer på bryllupsdagen, så da får en bare stålsette seg. Til dere som fikk gleden (?) av å se meg i dameklær – jeg håper dere ikke tok vedvarende skade av det.

Takk for en minneverdig dag; den kommer jeg til å ta med meg resten av livet!