Bryllupsreisen

Noen uker har gått siden bryllupet ble feiret med brask og bram og turen var kommet til bryllupsreisen. Tidligere hadde vi planlagt at vi skulle dra på tur til Frankrike, eller nærmere bestemt Paris – men etter at et vennepar av oss bestemte seg for å donere sin inngangspremie fra et bryllupsshow, ble planene endret og turen gikk i stedet til Alanya, Tyrkia.

På forhånd må jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk. Jeg hadde hørt mye rart om dette partystedet, og var usikker på om dette var det stedet som passet for et nygift par som bare ønsket å ha noen late dager. Usikkerheten skulle snart vise seg å være ubegrunnet. Tyrkia viste seg fra sin beste side, og vi fikk noen uforglemmelige dager der.

Turen ned gikk fra Gardermoen, og vår kjære svigermor/mor tok på seg rollen som taxi-sjåfør innover. Vi hadde beregnet god tid, for jeg er nok ikke den som er enklest å ha med å gjøre når jeg blir stresset. Derfor, var det bedre for begge at vi hadde god tid. Vi fikk sjekket inn, lempet over bagasjen som for en gang skyld var langt under sperregrensen og vi koste oss med god mat.

Tiden gikk fort, og plutselig var det tid for å komme seg ombord i flyet. Trygt plassert i flysetene kunne vi straks konstatere at vi hadde havnet bak en sjarmerendes familie. Minstemann der var 5 år og han kom med gullkorn på rekke og rad. Imponerende hvor mye han hadde fått med seg, både i forhold til politikk, problemene i Libya og ikke minst, hvor fort et fly kunne kjøre.

Fire timer senere landet vi i Antalya. Dette er da hvor flyplassen befinner seg, og desverre for oss – som da begynte å bli noe trøtte – så betød det at vi fremdeles hadde en drøy biltur foran oss. Etter å ha stått i en stillestående kø for å få kjøpt visum; kom vi da endelig igjennom. Der ble vi møtt av sjåføren fra firmaet vi hadde booket, og vi fikk beskjed om at hvis vi hadde tid til å vente, så slapp vi med halv pris.

En liten artig observasjon. I Tyrkia så får du ikke kjøpt visum for Tyrkiske Lire, de godtar simpelthen ikke sin egen valuta. Heldigvis hadde vi fått nyss i dette på forhånd, og hadde derfor tatt ut Euro for å betale for “inngangsbilletten”. Men tilbake til bilturen.

Selvfølgelig hadde man tid til å vente når man kan spare penger. Derfor ble vi sittende i en varm og klam bil og vente. Rundt 20 minutter senere dukket det opp et annet par. Forfjamselsen var stor når de også viste seg å være fra Norge, og enda mer når de var fra Vestfold, ja en dog Stokke. Her har vi reist langt avsted og de første vi møter på – er nordmenn.

Bilturen gikk unna, og dette paret gav oss mange gode tips til hva vi burde oppleve – der i blant tyrkisk bad og da spesifikt hammam. Før vi visste ordet av det hadde vi kommet frem til Alanya, og leilighetskomplekset hvor vi skulle bo. Vi fikk bagasjen vår, kom oss ut og etter litt prøving og feiling, kom vi da endelig frem til korrekt etasje. Spente fant vi frem nøkkelen og vred om.

Leiligheten var simpelthen fantastisk. Rimelig ny-oppusset, med 2 bad, 2 soverom, romslig stue, kjøkken, gang og 2 balkonger. Kombinert med at man hadde intet mindre enn 3 airconditions, alt av gulv var i marmor og ute, hadde man tilgang til et stort skjermet basseng så kunne man ikke annet enn å gispe av fryd. En bedre velkomstgave kunne vi vel knapt få.

Etter å ha fått lempet fra oss bagasjen fant vi raskt ut at det var langt på overtid for å få oss noe å spise. Vi fikk låst, og trasket rundt i Alanyas gater kl 01.00 på natten. Siden vi bodde litt utenfor hva som kan kvalifiseres som sentrum så var det meste allerede lukket, eller så vi trodde. Etter noen minutter kom vi over et lite sted; Anatolia Mehmet’s Place.

Egentlig var de på vei til å stenge for kvelden, men som vi snart lærte – i Tyrkia opererer man ikke med åpnings- og stengetider. De fyrte opp kjøkkenet sitt for oss, og vi fikk nattmat. Fantastiske mennesker som jobbet der, og dette ble snart vårt stamsted. Vi fikk en super kjemi med disse menneskene, og det ble til at vi spiste både frokost og nattmat der resten av turen.

Deretter tuslet vi tilbake til leiligheten og fikk fyrt i gang luftanlegget og snart var temperaturen mer levelig, vi fikk innrettet oss for kvelden, og sovnet raskt. Noen timer inn i søvnen bråvåknet jeg av noen rare lyder, klarte ikke helt å orientere meg med en gang, men etter noen minutter innså jeg at vi bodde ikke så langt unna en moské. Rart, men samtidig veldig søvndyssende, og straks var jeg inne i drømmeland igjen.

Morgenen kom, og etter morgenstell tuslet vi ned til Mehmet for frokost. For min del så ble skinkeomelett slageren som fulgte meg hver morgen hele uken. Vi fikk da tips om en turoperatør som holdt til på andre siden av veien; så etter at frokosten var fortært bar det over dit for å få en gjennomgang av hva han kunne tilby.

Etter en lang, og koselig gjennomgang ble det til at vi booket en båttur dagen etter (mandag), samt tyrkisk bad/hammam etter det igjen (tirsdag). Hadde vi tenkt oss litt om hadde vi nok gjort det omvendt da båtturen resulterte i noe solbrenthet, men ikke verre enn at det gikk greit. Rett før vi hadde planlagt å gå, så kommenterte vi også at vi var på utkikk etter en gullsmed.

Tanken var jo hele tiden at vi skulle få kjøpt gifteringene der nede, og sannelig kunne han ikke organisere dette også, for enda det var søndag så var det ingen som holdt stengt. Dette ble også vårt første møte med “free pickup service”. Mange butikker der nede opererer med akkurat det, de både henter, og kjører tilbake kundene sine til de stedene de ønsker. Egentlig veldig greit.

Stedet vi var på vei til het Plaza Diamond, og vi var veldig skeptisk til hva slags sted dette egentlig var. Skepsisen skulle snart vise seg å være ubegrunnet. Stedet var en av de større gullsmedene i Alanya; lokalene var profesjonelle – de ansatte likeså, og Apollo arrangerer tilogmed utflukter dit for sine passasjerer.

Timene gikk mens vi fikk gjennomgang av hva de kunne tilby, de hørte på våre ønsker og 4 timer senere var ringene bestilt, med avhenting dagen før vi reiste. Dette kan virkelig anbefales om du skulle slumpe til å være i de traktene. De tilbød seg selvfølgelig å kjøre oss tilbake, men vi ønsket å se oss litt om, så vi tok heller bena fatt og trasket litt rundt i bazar-området.

For å traske rundt her bør man være litt overvåken, samt hardhudet. Her kaster de seg over deg som noen ravner, men en opplevelse du egentlig ikke bør være foruten. Mange fargerike boder,- så vel som personligheter i dette bazar-området. Ettermiddagen var på hell, og vi fant snart ut at det var på tide å komme seg tilbake til leiligheten, stelle seg og gjøre seg klar for en bedre middag ute.

Vi trasket da ned til stranden, og endte opp med å gå på en restaurant som het Flamingo. Ikke helt de ypperste opplevelser helt kulinarisk, men en flott stemning. Undertegnede bidro sågar med sin egen versjon av magedans etterhvert som innholdet i vinflasken gikk ned, og alkoholprosenten i kroppen gikk opp. Morsom restaurant om du ønsker litt liv rundt deg, men du betaler mer enn du egentlig trenger da prisene her gjenspeiler at den ligger på stranden.

Vinen vi prøvde denne kvelden var en lokal Tyrkisk vin; Majestik. En god vin, men skal du først prøve denne så bør du satse på 2011 årgangen, 2010 var noe mer bitter og sur. Dog, vi ble positivt overrasket over denne vinen, og vi gjentok vin-seansen når vi da tok og avsluttet kvelden med den samme vinen hos Mehmet.

Som jeg nevnte tidligere så var dette restauranten hvor vi fikk god kjemi med de som jobbet der, og etterhvert ble vi også godt kjent med innehaveren. Dertil ble så alle kveldene avsluttet hos de; litt fordi stedet lå på hjemveien, men også fordi vi trivdes så godt i deres selskap; og jeg må i tillegg få poengtere – ja, de har vifter for oss som er fryktelig varme av oss.

Dagen etter bar det opp tidlig, vi ble hentet hos turoperatøren kl. 09.45 og vi ville gjerne få i oss frokost først. Som før, frokosten ble inntatt hos Mehmet, før vi tuslet over gaten, kom oss med i den ventende bussen før turen gikk ned til havneområdet. Der ble vi gelediet ombord i den båten vi hadde bestilt billetter til; og etter en 40 minutter kastet vi loss og turen begynte.

Vi plasserte oss oppe på dekk, og båten kunne like gjerne vært hentet fra Pirates of the Caribbean; artig nok så gikk da mannskapet rundt med t-skjorter med påskriften, Pirates of Alanya. Solen stekte godt, og til tross for at vi gjorde vårt beste med å smøre ofte, endte det med noen små antydninger til solbrenthet.

Selve turen var i hovedsak grei, vi hadde flere badestopp – i vann som var helt herlig å bade i. I tillegg var det stopp på forskjellige attraksjoner, vi fikk sett det røde tårn, borgen over Alanya, grotter, forskjellige fiskesteder og havner. Deretter ble det en pause, hvor det ble servert mat. Maten i seg selv var helt grei, men langt i fra noe man ble særlig mett av, eller som var noen kulinarisk begivenhet.

Etter litt mer bading, så startet hjemturen. Da begynte de også med underholdning; eller – hva de mente var underholdning. De hadde blant annet fremvisning av sin versjon av Titanic; de dro med passasjerene på forskjellige danser, og det hele kulminerte i skumparty. Ikke helt hva jeg hadde forventet midt på dagen, men de fleste syntes det var artig.

Det jeg derimot kan si, var at turen på dagen hadde også med seg en del barnefamilier, og musikken de spilte egnet seg bedre til ungdom- og voksne på kvelden. Men, for all del, barna forsto lite av teksten, og de hadde mer enn morro med skummet, så alt i alt kan jeg jo si at det var en hyggelig tur. Litt langtekkelig, og de kunne nok fint kuttet turen med 1.5 time, da hadde den nok vært bedre.

Når vi da endelig klappet til kai, så bar det hjem til leiligheten. Der fikk vi dusjet, slappet av med en god bok før kvelden begynte å rulle innover byen. Denne dagen tenkte vi å besøke nabo-restauranten til Flamingo. Mye på grunn av mine ønsker siden disse hadde vifter koblet opp i takbjelkene. Navnet på restauranten kommer jeg ikke på.

Vi tok plass, og forfjamselsen var stor når servitøren snakket til oss på norsk. Jammen er ikke verden stor, og det viste seg snart at det var onkelen hans som eide restauranten. Vi gjentok samme vin-merke som forrige dagen (Majestik), men siden pepperbiffen fra dagen i forveien hadde vært en så gedingen nedtur valgte jeg å gi disse en sjangse også. Jeg skulle virkelig ikke angre. Pepperbiffen var helt nydelig, slik at dette kan virkelig anbefales. Middagen ble fortært, og vi ble sittende der en stund og nøt livet. Kvelden ble, som alle andre kvelder avsluttet hos Mehmet.

Tirsdagen opprant, denne dagen var det en smule tyngre å komme seg opp. Vinen fra kvelden i forveien kan nok ha noe med det å gjøre; men siden vi skulle rekke en buss hadde vi ikke noe valg. Vi kom oss opp, fikk rasket sammen badetøy og hastet ned til Mehmet for å spise frokost. Selvfølgelig hadde vi ingen grunn til å haste, dette var jo tross alt Tyrkia – og som vanlig, var bussen forsinket.

En 10-15 minutter senere kom da bussen, og vi ble stuet inn sammen med en rekke russere. Man kan si mye om russere; men ny-rike russere har en viss brautende tendens. Det var tydelig at disse anså seg selv som midtpunktet; og det hele var egentlig latterlig, men vi fikk da en god latter ut av turen. Vi ankom det tyrkiske badet; fikk skiftet over til badetøy og ble fortalt hva som skulle skje.

Deretter var det bare å nyte de fasilitetene som var der; sauna, badstu, varm- og kaldbad, man kunne også bade i fossefall og i vin. Ja, du leste riktig; i vin. Riktignok ble vi anbefalt å ikke drikke vinen siden man aldri kunne være 100% sikker på at det ikke fulgte med noe annet i vinen. Etter en stund ble vi hentet inn for å gå igjennom noe som heter for Hammam.

Kort fortalt er dette et stort rom, kledd i marmor. Alle flater er varme, såpass varme at man ikke helt klarer å sitte på disse uten å ha håndkle under seg. I midten av rommet er det et stort opphøyd område, hvor alle da skal legge seg ned. For meg som er varm av natur var det såpass varmt der inne at jeg følte det var problematisk å puste, men ved å slappe av så klarte jeg da å karre meg igjennom.

Deretter ble vi skrubbet, og badet i skum – før vi skylte oss og ble eskortert over til en halvtimes massasje. Etter denne seansen følte man seg rimelig avslappet, og det anbefales virkelig. I tillegg hadde vi også utvidet med ansiktsmaske, slik at vi ble liggende på solsenger mens denne da fikk virke. Desverre så eksisterer det også bilder fra dette.

En tre-timer senere var seansen over, vi ble plukket opp med buss og skysset tilbake. Ettermiddagen var kommet, og siden varmen er rimelig sterk rundt disse tidene valgte vi å roe ned i leiligheten og sole oss på balkongen framfor å traske videre. Vi fikk da slappet skikkelig av, og kombinert med massasjen og ansiktsmasken ble det et par-tre-småblunder.

Kvelden kom, og turen kom for å teste ut Palm & Olive Garden. Et veldig fancy sted, men desverre så var prisene høye, og maten levde så absolutt ikke opp til forventningene. Men vi fikk da noe bra ut av dette besøked, servitøren introduserte oss for den tyrkiske vinen Angorra. En fantastisk vin, som helt klart ble en soleklar favoritt resten av besøket. Heldig for oss, så kan denne også bestilles hos vinmonopolet. Natten kom, og det obligatoriske nattbesøket hos Mehmet ble selvfølgelig gjennomført.

Dagen etter (onsdag) valgte vi å sove ut, da hadde vi stått opp tidlig og hastet avgårde i flere dager, denne dagen hadde vi bestemt at vi ikke skulle stresse med noe som helst. Frokosten ble ikke inntatt før nærmere 13.00, og etter det gikk resten av dagen med på å traske rundt, oppleve Tyrkia, shopping og selvfølgelig pruting.

Et godt tips er at når de spør hvor du kommer fra, og hvor du bor, så er det greit å svare at du kommer fra Norge, men svar at du bor der og at du eier en leilighet. Lær deg gjerne adressen eller navnet på et område slik at det er mer troverdig. Gjør du dette vil startprisene være lavere enn for turister, og det er enklere å ende opp på en god pris.

På våre gåturer rundt omkring i byen hadde vi lagt merke til en restaurant som heter for Sultan Sofrani. Restauranten ble også nevnt i “hytteboken” i leiligheten vi lånte, og vi hadde store forventninger her. Maten var helt grei, men ikke helt på topp – dog, det var billig og du fikk ufattelig mye mat for en billig penge. Godt utgangspunkt for de fleste.

Etter middagen valgte vi å tusle ned til stranden for å se på livet, og mens vi tuslet rundt kom vi over en liten frisørsalong. Der viste det seg at han ene som jobbet der var gift med ei dame fra Tana; tydelig er det mange som drar på ferie til Alanya, hvorpå en liten ferieflørt ender opp med litt ekstra. Det var absolutt ikke den eneste tyrkiske mannen vi kom over med norsk kone eller kjæreste.

Så hvorfor trasker vi så mye? Nei, taxi i Tyrkia er billig – men vi følte vi fikk bedre oversikt, og kom over flere kuriositeter ved å traske for egen maskin. Dog, det er ikke å anbefale å ta bena fatt mellom 13 og 16 – da er det fryktelig varmt.

Uansett, jeg endte opp med å ta en hårklipp av denne mannen, og det er unektelig litt spesielt å gå til frisør kl 23.30 om kvelden. Men resultatet ble upåklagelig og kvelden ble atter en gang avsluttet på den lokale restauranten.

Dagen etter – altså torsdag – hadde vi planlagt å ta en tur på stranden. Slik at etter frokost så bar det ned dit, booke seg noen solsenger og plassere seg. Solen varmet herlig, og vannet var upåklagelig men idyllen ble brått avbrudt av en tyrker som fant det for godt å krangle med konen, ignorere datteren og prate høyt på telefonen.

Derfor bestemte vi oss for snart å spise lunch, for så å gå tilbake til leiligheten og heller benytte oss av bassenget der. Lunchen ble inntatt på en av de små restaurantene som lå helt nede på stranden, dog dette er ikke å anbefale. Prisen var dyr, kvaliteten lav og de var veldig pågående for å få lempet deg avgårde slik at plassen kunne opptas av andre.

Vi gjorde oss ferdig, trasket opp til leiligheten og plasserte oss ved bassenget i stedet. Der ble vi i noen timer før vi ordnet oss for dagens middag. Men først, så sto pedi- og manikyr på programmet. Ja selv jeg hadde gått med på å gjennomføre dette. Vi hadde egentlig planer om å ta en taxi, men vaktmesteren ved leilighetskomplekset ville veldig gjerne kjøre oss, slik at da ble det ham i stedet.

Vel fremme ble vi da plassert i hver vår stol; og jeg må da ærlig innrømme at jeg syntes litt synd på den stakkars damen som skulle måtte håndtere mine ben. Jeg har veldig typiske manne-ben, med særdeles harde negler, og jeg så hun måtte bite seg hardt i leppen ved flere anledninger. Ikke for det, jeg har da full forståelse for akkurat det.

Når vi da var ferdig “pedifisert” og skulle til å gå, tror du ikke jammen meg det var andre nordmenn som satt der i kø. Vi ble litt paralyserte når det plutselig ble pratet til oss på norsk. Hyggelige nordmenn som der og da bestemte seg for å ta den samme behandlingen som vi hadde tatt, rett og slett fordi det så behagelig ut.

Så bar turen til en restaurant vi hadde gått forbi en rekke ganger, og hver gang hadde vi lovet de folkene som sto der at vi skulle ta en tur. Derfor, hadde vi bestemt at denne kvelden skulle vi holde ord, og ta turen til Okey Restaurant. Det tok ikke lang tid før vi angret. For det første hadde de store problemer med å forstå hva vi skulle ha, og når maten til slutt kom – etter en lang tids venting, så var det attpåtil feil til oss begge.

Jeg har ikke for vane å bli fryktelig irritert, men da ble jeg det. Vi hadde sagt hva vi skulle ha -4- ganger, til -2- forskjellige kelnere, men det hjalp heller lite. Slik at jeg reiste meg fra bordet, hogg tak i han ene kelneren og forlangte en forklaring. Når de så begynte å legge skylden på oss, ja da rant det over for meg, og jeg eksploderte. Lekset opp for han stakkaren.

Enden på visen var at sjefen der kom, beklaget det hele, og lovet oss ny mat i løpet av 10 minutter. Jammen klarte han ikke å overholde den tidsfristen også, men skaden var allerede skjedd. Hadde det ikke vært for at han prøvde å redde seg inn på slutten hadde hele den kvelden vært en katastrofe når det kom til middagen i alle fall. Maten i seg selv var heller ikke noe særlig, så styr klar.

Maten ble spist, og vi dro så til Mehmet og avsluttet kvelden der. Riktignok, vi fikk ikke akkurat avsluttet helt for jeg klarte å lire av meg at jeg skulle hatt en barbering. Selvsagt, de kjente folk som kunne fikse det de, så jeg ble plassert bakpå en scooter, med en av de ansatte der – og kjørt avgårde i noen bakgater og lempet inn på en barbersalong – kl 00.30 om natten.

Barberingen ble gjennomført – og for en opplevelse det var. Full barbering, med massasje av hode, ansikt, skuldre, armer og fingre. En veldig behagelig måte å bli barbert på. Alt til den nette sum av 40 norske kroner. Deretter bar det tilbake til Mehmet, for fyren ble sittende og vente på meg; kastet meg bakpå scooteren og vi føk igjennom gatene, før kvelden ble avsluttet på sedvanlig vis.

Så opprant fredagen, dagen vi hadde sett frem til av alle. Dette var dagen da vi skulle få plukket opp ringene våre – men først tok vi noen timer ved bassenget. Vi kom også i kontakt med noen andre nordmenn som bodde i samme leilighetskompleks og det ble en riktig så hyggelig formiddag. Deretter fikk vi ordnet oss, kommet oss ned til Plaza Diamond og geleidet inn.

Ringene var om mulig enda vakrere enn vi hadde forestilt oss, og vi ble særdeles fornøyde. Profesjonelle folk som hadde godt øye, og god forståelse for hva folk var på utkikk etter. Deretter kompletterte vi handelen, vandret ned til havneområdet og tok en vilkårlig restaurant der nede for å få spist middag.

“Hei, hva skal det være?”

Er det mulig, enda en arbeidende nordmann her; fantastisk. En skulle jo nesten tro at vi fremdeles var på Tønsberg Brygge. Vi valgte ut noen retter, vin og selvfølgelig en dessert. Vi måtte jo feire dagen. Maten var nydelig, dog – som vanlig er langs havnen, nærmest dobbelt så dyrt som hva vi kunne ha betalt hadde vi gått motsatt vei i stedet. Men atmosfæren er nærmest verdt det.

Vi ble sittende der en stund; for vi hadde en avtale om å bli plukket opp av noen tatovører hos Mehmet kl 23.30. Ja, du leste riktig – tatovører og nærmest midt på natten. Vi hadde kommet i kontakt med disse noen dager i forveien, kona hadde ytret ønske om å få tatt en tatovering til mens vi var der nede – og vi hadde spurt Mehmet om det var noe steder der han kunne anbefale.

Selvfølgelig kunne han det. Han kastet seg på telefonen han, ringte til Alanya Ink, og fra de kom det 3 tatovører til Mehmet for å prate med oss. Det gikk kaldt nedover ryggen min når jeg så de første gangen, og jeg tenkte i mitt stille sinn at nå har vi virkelig begitt oss ut på noe dumt noe. Men neida, dette var profesjonelle og hyggelige folk – man skal ikke skue hunden på hårene.

Jeg kunne heller ikke slå det fra meg at jeg hadde sett han ene før; men klarte ikke å plassere ham på en stund, før vi plutselig hørte at han hadde vært med på gjesteopptredner hos L.A. Ink. Et tatoveringsprogram som har gått på Discovery Channel. Jøss. Spennende. Men som sagt, vi fikk da pratet med disse, og kom da til en enighet om at de skulle plukke oss opp på fredagen.

Vi ble sittende hos Mehmet en stund, for som vanlig er – tidspunkter er ikke noe som er så høytidelig der nede. Han kom bortimot en time for sent, men hadde en særdeles god unnskyldning da. Det hadde brent i lokalet. Her merket jeg at usikkerheten kom sigende igjen, men det viste seg å være ubegrunnet. De hadde jobbet hele natten, og hele dagen og nå var alt nærmest i topp stand igjen.

En illustratør satte seg ned med oss, og kona fikk skissert opp sammen med ham hvordan hun så for seg tatoveringen. Deretter ble vi sittende og vente, og vente – og vente litt til. Først klokken 02.00 fikk vi kommet i gang. Grunnen nå var at det var ei tysk jente som tydeligvis hadde en veldig lav terskel for smerte, slik at den lille tatoveringen hun tok, ble jo aldri ferdig.

Først klokken 04.00 var vi ferdige, og resultatet ble helt fantastisk. Selvsagt ble vi da også kjørt hjem til døren – gratis, det skulle da bare mangle fra deres side visstnok. Vi kunne jo ikke annet enn å takke ja til det; og fikk karret oss i seng. Vår siste kveld i Tyrkia ble lengre enn vi hadde regnet med, men vi var uansett strålende fornøyde.

Noen timer senere sto vi opp igjen, vi ønsket jo å få noe ut av dagen før vi skulle dra hjem. Vi fikk pakket ned siste rest, tok oss en liten shoppingtur, en ny barberingsrunde ble gjennomført før vi ble hentet av bussen vi hadde bestilt på forhånd. Samme selskap som kjørte oss til Alanya i første omgang. Denne gangen var vi dog ikke så få i bussen.

Vi hadde ikke kjørt langt før bussen stoppet og plukket opp en stor kontingent med kinesiske nordmenn. Hyggelige folk men de hadde jo tatt med seg en haug med forskjellig medbrakt mat for den 2 timer lange bussturen til flyplassen. Derfor tok det heller ikke lang tid før det begynte å stinke en god blanding av svette, innestengt luft og mat i denne lille bussen. Turen ble lang.

Flyplassen åpenbarte seg etter i underkant av 2 timer, og aldri har jeg vært mer glad for å se en flyplass i mitt liv. Vi fikk kommet oss inn, lempet inn bagasjen, og fått i oss noe mat. Desverre ble vi litt skuffet når vi kom på flyet og innså at vi var plassert på hver vår side av midtgangen, men dette var bare et lite skår i gleden. Turen i seg selv hadde vært fantastisk.

Litt forsinket ankom vi Gardermoen, hvor vi da ble hentet av et vennepar; og klokken 04.45 var vi endelig i seng. En helt utrolig uke, med masse minner, inntrykk og latter.

Bryllupsreisen var fantastisk.

Nå, kan hverdagen bare komme – med slike minner og gleder klarer vi alt.