Jeg pakker hva min kone forlanger

Forleden skrev jeg et skråblikk på min opplevelse av Tyrkia, og møte med geriljasanden der. Men like viktig er da også opptakten til enhver tur som jeg og min kone planlegger og utfører. Nemlig pakkeritualet. Nå skal det sies at jeg setter min kone særdeles høyt, mye fordi at hun gjerne er mye flinkere enn meg når det gjelder det meste.

Men en ting kan jeg slå meg på brystet og si at her har min mannlige intelligens et overtak, nemlig pakking til turer. Pakking for meg er noe som skal gjøres raskt, effektivt og uten at man overlesser kofferten med alskens krimskrams som man kan få bruk for, men som man sjelden gjør. Ja, trenger man egentlig koffert? Vel, kofferten er grei, man skal jo gjerne kjøpe med noe hjem.

Noen ganger kan man jo tro at vi mannfolk er en smule gale der vi står foran klesskuffen og proklamerer høyt; «behøver jeg å ta med noe av dette?». Pakking for meg er nok som for mange andre menn, et unødig onde. Det er heller ikke til å skyve under en stol at man da har sin bedre halvdel dansende rundt hvor hun da hvert 5-minutt spør om du ikke skal ha med det klesplagget.

Ja disse kvinnene, de har et helt lidenskapelig forhold til det å pakke. Musikken strømmer igjennom rommene, de synger av full hals mens de prøver et utall forskjellige kjoler, topper og hvem vet hva. Selv om du da gjerne forsøker å trekke deg litt unna kan du ta deg for gitt at hun klarer å finne deg som en vaskekte sporhund, og så kommer ordene; «ser jeg bra ut i denne?»

Da vet du at løpet er kjørt, uansett hva du svarer kan du være sikker på at det er feil. Man manner seg opp og gjør seg klar til en seanse som gjerne varer en times tid. Før du aner det, er det du som står der i kjolen, snurrer rundt mens din bedre halvdel poengterer at du nok hadde sett bedre ut hadde du tatt av noen kilo. Men når trenger jeg å se bra ut i kjole?

Du titter deg rundt, over alt ser du store hauger med klær, klær de har dratt ut for å se om de kanskje trenger å ta akkurat det plagget med på denne turen. Noen ganger får jeg lyst til å spørre om hun skal på ferie, eller om hun skal flytte – og hva med sofaen, vil hun ha med den også? Klok av skade lar jeg være, for er det noe en har lært, så tuller man ikke med en kvinne i pakkemodus.

Fordelen er at når man da er bortreist og skulle få innbrudd så finner de ingenting. Alt er jo uansett pakket med. De toalettrullene og rutede gardinene jeg en gang fikk fra min kjære mormor kan de nå gjerne ta med. Jeg skal nok ikke påstå at jeg kommer til å benytte meg av de med det første. Bortsett fra det skulle en gjerne tro at man hadde flyttet ut.

Men det hjelper lite, for uansett hvor effektivt jeg pakker så blir nå plassen min fylt opp likevel. Da kommer min bedre halvdel og lemper ting fra sin egen koffert opp i min. For du må jo forstå at jeg jo har plass, og hun trenger plassen til andre og mer viktige ting. Med viktige ting så menes da et utall forskjellige ansiktskremer og andre vidunderkurer.

Derfor, pakkerutiner for menn betyr – hør på din kjære, så blir turen så mye bedre!