Kontantstøtte til besvær

Når denne støtten ble innført av regjeringen Bondevik i august 1998 så var tanken bak god, her skulle man gi barnefamilier muligheten til å være hjemme lengre, ved at de selv kunne velge hvorvidt de ønsket å ha barnet i barnehage eller om de ville holde barnet hjemme slik at man kunne velge tempo selv. I utgangspunktet en god tanke.

Problemet viste seg derimot snart, rapportene viste at majoriteten av de som valgte denne løsningen hadde innvandrerbakgrunn, og følgelig – som OECD la frem – bidro dette til at integreringsarbeidet ble vanskeliggjort. Enkelte partier har selvsagt brukt denne argumentasjonen for det den er verdt, men i mitt syn så er dette et to-egget sverd.

Personlig er jeg for et valg, man bør kunne velge selv hva som er best for seg selv og sin familie, men når det da går på bekostning av samfunnet, integrering og til syvende og sist også utover de barnehageplasser vi har i dag, ja da bør nå enhver tenke igjennom hva man egentlig ønsker å oppnå. Regjeringen har derfor gradvis nedjustert støtten de siste årene.

Etter at regjeringen gradvis har justert ned støtten, ser man at antall mottakere har sunket fra 62.000 (2005) til 29.000 (2010). Derfor kan man også forstå det dithen at slik støtten er i dag er det de færreste som har råd til å benytte seg av den, og de som sitter igjen i programmet er trolig de som man aller helst burde ha hjulpet med integrering i stedet.

Selvom jeg applauderer dette, ser jeg også problemene. Mor får ikke lenger muligheten til å få betalt for å være hjemme, kjedelig for de som gjerne skulle sett at de fikk mer tid med sine små. Men er det ikke bedre å få de inn i barnehager? Jeg er ingen pedagog, jeg kan bare se hvordan vår sønn har taklet det å starte i barnehage tidlig – og det gikk over all forventning.

Men, så klart – alle barn er individuelle, og i demokratiske Norge bør det også være en mulighet for at foreldre skal kunne ha noe å si på hva de mener er best for deres barn. Selv om dagens løsning primært benyttes av innvandrerfamilier er det ikke dermed sagt at tanken bak løsningen er gal. Man kan ikke kjøre mot et samfunn som håndterer alle som ett individ.

Ved å fjerne kontantstøtten viser man også samtidig at vi er på vei mot et samfunn hvor det ikke lenger er rom for familie. Fokuset flyttes over på effektivitet og at både far, og mor, skal tilbake i jobb så snart det lar seg gjøre. Er det virkelig så farlig å la barnet være hjemme i en lengre periode om familien ønsker å ha fokus på hverandre, fremfor å ha fokus på karriere?

Både ja, og nei.

Ja, det kan være dumt om resten av samfunnet følger normen som det legges opp til. Du som far eller mor vil da akterutseiles i karrieren, og du kan snart føle deg forbigått i jobbsammenheng. Selvom det sies at det å få barn ikke skal ha noen innvirkning, og bedrifter snakker varmt om tilrettelegging, så er det desverre sjelden slik i praksis.

Samtidig vil ditt barn komme inn senere, og man ser jo tydelig at allerede i barnehagen så knyttes det bånd mellom de små barna, du gir også barnehagepedagogene dårligere tid på å bli kjent med barnet, og følgelig også kortere tid på å se tegn på at et eget pedagogisk opplegg kanskje bør iverksettes før barnet når skolealder.

Men samtidig, oppegående foreldre forstår selv om barnet trenger hjelp, de er kanskje bare ikke som mange andre, de ønsker å bruke mer tid på familie og hjemmetid fremfor å jage en karriere som til syvende og sist ikke betyr noe når man da går inn i pensjonistenes rekker og skal leve på de minner og opplevelser som man har bygget seg opp igjennom årene.

En gylden middelvei mener jeg ville være da å fjerne kontantstøtten, og heller overføre disse midlene til en lengre permisjonstid for alle som får barn. Da kan man bedre fordele dette mellom mor og far, samtidig som man korter ned på tiden fra fødsel til inkludering i barnehagen for de som tidligere valgte å få kontantstøtte.

Man anbefaler at barn starter i barnehagen fra 18 måneder, med dagens praksis så tvinger man foreldrene til å få barnet i barnehagen fra de er 10 måneder. Dette spranget på 8 måneder har mye å si for hvor klar barnet er. Samtidig så kan disse 8 månedene være gull verdt for de foreldrene som også ønsker å bruke mer tid med barnet. Det er for galt når barnehagen står for oppdragelsen.

Nei, skal kontantstøtten fjernes så bør da også midlene overføres til permisjonskontoen, da opprettholder man gode demokratiske friheter til selv å velge hvordan man ønsker å løse dette, samtidig som man svarer på kritikken fra OECD rundt integrering. Først da har man oppnådd en løsning som de fleste kan leve med, og som de kan nyte godt av.

Et annet paradoks ved å fjerne kontantstøtten er antall barnehageplasser. Det er fremdeles en vei å gå før man har full barnehagedekning i dag. Fjerner man kontantstøtten har man også med ett pennestrøk åpnet døren for 30.000 nye barn. Hvor skal man plassere disse? Og enda viktigere, hvem skal ta regningen? Det blir vel kommunen det som vanlig.

Jeg håper jo selvfølgelig at regjeringen har tenkt igjennom konsekvensene av hva de velger å gjøre, samtidig må man også ivareta begge sider av saken. Noen ønsker å komme raskt tilbake i arbeid for å fremme karriere eller fordi de rett og slett ikke har råd til å være hjemme, andre ønsker å fremme familie fremfor jobb – sikkert flere om man bare hadde gitt de muligheten til det også.

Tross alt, det finnes faktisk de som fremdeles mener at familie kommer først.

Nei til kontantstøtte, ja til lengre permisjonstid.