Skinnhellig om Gaddafi

Endelig ser vi slutten på den terroren og frykten som Muammar al-Gaddafi har spredt i Libya siden 1969. Han er fratatt all makt, han er ydmyket og ikke minst, han er nå død. I utgangspunktet kanskje ikke annet enn hva han fortjener ettersom hvordan han har styrt landet i så mange år, men det er noe skinnhellig over det hele.

Aviser og TV-stasjoner plastrer opp bildene av Gaddafi som får samme behandling som mange av hans fanger tidligere har fått; vi ser en blodig, forslått og etter hvert død Gaddafi og både vi som privatpersoner så vel som media mesker i oss de detaljer som kommer frem. Men er det egentlig riktig av oss å gjøre det på denne måten?

Etter hvert som verden våkner kommer det frem at Gaddafi var i live når han ble tatt, men plutselig litt senere var han død – henrettet som det begynner å tegne seg. De bildene vi har sett av en blodig Gaddafi, som våre barn må gå forbi i kiosker på vei til- og fra skolen og de kontinuerlige TV-sendingene som gjerne kommer midt i middagen, er dette hva vi ønsker å lære våre barn?

Jeg har stor forståelse for at de menneskene som da fant ham, som har bygget opp et stort hat etter årevis med tyrannisering kan ha problemer med å holde seg innenfor regelverk, men skal man ha grobunn for et godt samfunn var det akkurat det de burde ha gjort. Det hadde vært verre for en så mektig mann som Gaddafi å bli fratatt alt og måtte sitte fengslet resten av hans liv.

I stedet har vi nå en verden som applauderer noe som i beste fall var et fryktelig dårlig valg, i verste fall, en ren henrettelse. Hvordan er noen tjent med noe slikt? Vi kan ikke på en side sitte og si at vi ønsker rettferdighet, når rettferdigheten kommer med mange forskjellige ansikter. En for oss, og en for dem.

Gaddafi var skyldig, ingen tvil om det – men nå er vi også skyldige, i å glemme de prinsipper man har sagt man skal følge. Selvfølgelig er dette av stor nyhetsverdi, og følgelig bør dette også dekkes på både godt og vondt. Men hva slags nyhetsverdi er det i å forherlige vold og krigsforbrytelser? Burde man ikke fordømme slike reaksjoner på lik linje man hadde gjort mot Gaddafi selv?

Hadde han dødd i en trefning hvor han nektet å overgi seg hadde følgelig saken stilt seg annerledes; men her har du en som overga seg, og ba om nåde. Gjelder plutselig ikke Genèvekonvensjonen? Han var åpenbart en krigsfange og burde følgelig vært behandlet på lik linje som alle andre krigsfanger. Eller er det plutselig greit at våre fiender også henretter våre borgere om de blir tatt?

Jeg applauderer jobben som ble gjort i forkant, og syntes det er fantastisk at folket i Libya klarte å stå opp og kjempe mot denne tyrannen, dessverre så føler jeg også at avslutningen på denne jakten ødela for mye av det som kunne vært. Libya trenger ikke slike mennesker i maktposisjoner, da har man i utgangspunktet bare byttet en ytterkant med en motsatt ytterkant.

Vi får håpe at dette var et dårlig valg i en adrenalinfylt situasjon utløst av nærende hat; i det minste kan man da forklare hvorfor det skjedde, men de som da utførte denne handlingen bør da også stå til rette for dette. Hat hører ikke hjemme i en slik situasjon, da bør og må man fokusere på fremtiden og hvordan man ønsker at sine barn skal oppleve den.

For ingen er bedre enn sine egne handlinger.