Hvorfor feirer vi jul?

Det har versert flere saker i media de siste dagene som jeg også kommenterte i et tidligere innlegg. Disse sakene har til felles at de omkranser julefeiringen og religion. Tilsynelatende er det mange forskjellige meninger rundt hvorfor julen feires og hvor julefeiringen faktisk kommer fra. Her blir det da slengt ut mange bemerkninger fra begge leire, men hva er egentlig fakta?

I Norge kan vi spore julefeiring tilbake til 900-tallet hvor man da har de første nedtegningene av begrepet jul. Skalden Torbjørn Hornkløve diktet da «Haraldskvadet» for Harald Hårfagre. Her skrives det da at man skal «drikke julen inn». Dette var da en feiring som skjedde på slutten av et år, for å feire at høstingen av mat var over – nedslaktingen til en buskap man kunne fø over vinteren var gjennomført – nå skulle det festes.

Ser man så samtidig flere tusen år tilbake, til gamle Egypt – hadde de for vane å tilbe solguden. Denne feiringen var lagt til (for oss nå – 25. desember). Dette var en skikk som ble holdt ved like igjennom årtusener, og trolig brakt videre av romerne. Når man da på kirkemøtet i 325 skulle legge til grunn for den kristne tro, og enes om hvor religionen skulle fare – var det da også denne datoen man til slutt falt ned på som fødselsdagen til Jesus.

Historikerne har enda til gode å enes om en dato, men at han ble født i desember er lite trolig. Personen Jesus ble mest sannsynlig født mellom mars og juli, i alle fall ser det ut til at de fleste historikere faller ned på dette tidsrommet. Den gangen hadde man selvfølgelig ikke noe konkrete tall å forholde seg til, slik at da valgte man trolig 25. desember for å enklere skape en bro mellom den hedenske (egypt/romeriket) og kristne tro.

Når da kristendommen i Norge fikk ordentlig fotfeste i 1030 begynte man da å omgjøre elementer på den norrønne julefeiringen. Sakte men sikkert ble det julefeiringen omgjort fra vintersolverv – som man da kalte det – til å være en kristen høytid. Fra 1537 når den evangelisk-lutherske kristendommen ble statsreligion her i landet, var det allerede da en kristen høytid.

Man fikk over tid innført kristne elementer som juletre, adventskalender, adventskrans og ikke minst adventsstjerne.

«Nisse» av Hans Gude

Som en artig kuriositet kan man også nevne at i tidsepoken mellom 1030 – 1270 var man pålagt å brygge øl til julefeiringen. Det å drikke julen inn, som var vanlig i den norrønne julefeiringen var altså noe som kirken påla enhver i mange, mange år. Det å tenne adventslys, eller mer korrekt – å tenne lys i økende mengde – stammer faktisk fra jødedommen igjennom høytiden hanukká.

Det var først på 1800-tallet at vi fikk julefeiringen som vi kjenner den i dag. Her ble da julenissen introdusert, juletre ble hogget og tatt med inn i stuen og julegaver begynte å se sin form. Julemåltidet med fet mat og godt øl har derimot holdt seg mer eller mindre likt siden 900-tallet. Riktignok har man referanser til julenissen tilbake til 1700-tallet og juletre til 1500-tallet, men slik som vi kjenner det i Norge, var det først på 1800-tallet at dette fikk fotfeste.

Før vi går videre her nå, så skal vi summere opp litt – her har vi da en norrøn skikk som går tilbake til i det minste 900-tallet (trolig enda eldre), vi har en egyptisk/romersk skikk som går mange tusen år tilbake og vi har elementer av jødedommen. Med andre ord er det jo faktisk et stort mangfold som har ført til at vi har den julefeiringen vi har i dag.

Så begynner vi da å komme mot vår egen tid; vi er i dag god kjente med julenissen, juletrær, julegaver, festmåltider og den kristne symbolikken. Dette er en lang tradisjon i Norge. Utover 80-tallet ble det påtrykk for å innlemme et eget fag for de som ikke ville ha kristendom på skolen, noe som jo har fått et sterkere fotfeste nå 30 år senere.

Det ropes ut fra mange ulike samfunnsgrupperinger om at vi må innlemme alle i julefeiringen. Det har vel aldri vært noen som har vært holdt utenfor. Ønsker man å delta, så gjør man det. Jeg går da ikke ut og proklamerer at muslimer må omgjøre sine høytider fordi jeg ønsker å delta i disse. Vil jeg delta, så får jeg jo også pent føye meg etter hvordan de feirer sine høytider. Og slik skal det også være.

Julefeiringen var opprinnelig ikke en kristen feiring i Norge, men etter så mange år vil jeg påstå at man ikke finner noe som er så kristent som akkurat det. Vi bør holde på disse tradisjonene, og ikke leve i den illusjonen om at vi kan klare å oppnå en verden uten religion. Religion vil alltid være der, enten man vil eller ikke.

«Visunden» – Snorre Sturlason

Er jeg praktiserende kristen? Nei, så langt der i fra. Jeg har egentlig ikke noe forhold til noen religion, men når det kommer til julefeiring, ja da føler jeg en større tilhørighet mot det verdigrunnlaget som ligger i en kristen julefeiring sett opp mot andre religioner. Hvorfor? Jo fordi det rett og slett er det jeg har vokst opp med, det er der minnene mine sitter – det er en del av personen meg.

Blir jeg oppgitt og irritert når jeg ser saker i media hvor man på død og liv skal rive ned det som har vært med på å forme landet? Ja visst blir jeg det. Hvor mange andre land finner du som gjerne forkaster sin egen identitet for å bedre passe de som kommer dit? Ingen så vidt jeg er klar over. Misforstå meg rett, det er også slik det bør være.

Vi har alle vår identitet uten at det behøver å skape noen skiller. Landet vårt har et mangfold som mange andre land bare kan drømme om. Her lever kristne, muslimer, jøder og ateister side om side, uten at man har borgerkrig av den grunn. Jeg ser heller ikke at det er grupperinger som i media gjerne omtales som ekstremister er de som skriker høyest om å rive ned våre tradisjoner.

Nei, det er heller oss nordmenn som gjør det.

Man må ikke glemme at Kirken i Norge, til tross for litt grumsete fortid, har vært en av de mest aksepterende kirkene i verden. Vi hadde fra tidlig av fri religion, noe som også ble nedfelt i grunnloven når den var på plass i 1814. Hvor det ble skrevet: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

Etter snart 1.000 år med kristen julefeiring vil jeg påstå at dette er noe som rører ved hjerteroten til mange nordmenn. At man ønsker å feire jul fri for kristendom kan jeg akseptere, men da bør også du akseptere at jeg, og mange andre, ønsker å ta vare på de tradisjoner som er kommet oss til gode etter alle disse årene.

Jeg ønsker å være litt hedensk og meske meg med god mat, jeg har ingen problemer med å omfavne min indre jøde og tenne adventslysene, ei heller har jeg problemer med å dra frem de kristne verdier jeg fikk i min barndom når det kommer til juleevangeliet og dra på en kirkekonsert, rett og slett fordi det er en kombinasjon av dette som for meg er tradisjon, som for meg er jul.

Úti vill jól drekka, Ef skal einn ráða, Fylkir enn framlyndi ok Freys leik heyja.