Streik meg her og streik meg der

Skrevet av Kjell Arne Brudvik den 31.05.2012 | 2 kommentarer | 87 visninger

Tweet

Det er vanskelig å si nøyaktig mennesket første gang gikk til streik, mennesket har nok streiket så lenge de har jobbet for andre. Her i Norge har man nedfelt i historien referanser tilbake til 1600-tallet fra bergverksdriften men det var først på slutten av 60-tallet (og NORGAS i 1970) at den typen streik vi ser i dag ble mer utbredt.

På den tiden hadde man gode grunner til å streike, man hadde langt i fra de fordelene som arbeidstakere i dag har, samt at var man industriarbeider var det i mange tilfeller horible arbeidskår hvor rovdrift og underbetalt var to sentrale temaer. Etterhvert har man da kommet til enighet om bedre kår, lønninger har steget og velferdssamfunnet vi har er det beste i verden.

Nå er vi atter en gang godt i gang med en streik – en streik som så langt har påvirket en uskyldig tredjepart, nemlig deg og meg, i langt større grad enn sine egne arbeidsgivere. Mange arbeidstakere må ta ut ubetalt fri for å kunne være hjemme med barn – barn som hverken kan gå på skolen, skolefritidsordninger eller i barnehager.

Kommunene har jo ingen grunn til å klage, de sparer jo millioner på at deres arbeidstakere ikke stiller på jobb – og mange kommuner ser nok nå muligheten til å kappe ned på underskuddene mens dette pågår. Ja, enkelte personer i lederstillinger må trå til med andre arbeidsoppgaver enn de pleier – men det er vel en liten pris å betale for å klore seg igjennom enda et budsjettår.

Skulle det dukke opp vanskelige problemstillinger, slik som at drivstofftilførselen i et brøkdelssekund så ut til å få problemer – ja så ordner man jo det ved å gi dispensasjoner. For vi trenger jo ikke å tråkke på tærne til mektige bedrifter; det er jo ikke de man ønsker å ramme ved å gå inn i en streik. Eller, hvordan var det der igjen?

For all del, jeg har forståelse for at man benytter seg av streikeretten når det er på sin plass, men slik som økonomien utvikler seg i verden er vel neppe dette det riktige tidspunkt å grine seg til mer i lønningsposen? Vi har land rundt oss som er nær ved å gå konkurs, vi har land med skyhøy arbeidsledighet – ja så gar er det også mange som knapt får endene til å møtes.

Men det behøver jo ikke vi å bekymre oss over, Norge styrer jo klar.

Vi går på barrikadene for å få mer for å jobbe mindre. Vi skriker etter goder, men skyr det vonde valgene som pesten. Vi vil selv ha mer, enda vi vet så godt at ingenting kan øke evig. Bare jeg selv får litt mer, så er jo det greit. Kanskje er det like greit at vi er såpass naive? Da forstår vi kanskje ikke rekkevidden av de problemene vi selv kan stå ovenfor.

Boligprisene i Norge øker, på tross av nedgang i resten av verden. Vi har kunstige høye lønninger for å tilfredstille disse prisene. Samtidig skriker vi etter mer for å kunne opprettholde en levestandard vi har tatt til oss, rett og slett fordi vi var heldige som fant olje. Får vi ikke det? Nei da stiller vi oss på barrikadene og streiker – vi forlanger at det skal fortsette å øke.

Er det virkelig slik at man ikke ser faremomentene her? Glemmer man rent at man har en eldrebølge som kommer til å skylle over oss som en guffen høststorm? Tror man virkelig at lille Norge klarer å ri av den økonomiske nedturen som bygger seg opp i Europa? Slapp av sier de, etter oljen har vi teknologi – joda, men vi har vel ikke flere hundretusen arbeidsplasser til rådighet der.

Det er nok på tide å løfte blikket og se fremover. Kanskje kan det være greit å godta mindre? Kanskje kan det også være greit og være fornøyd med der vi er i dag – en utopisk tanke, for mennesket klarer sjelden å være fornøyd med der det er. Men kanskje, kanskje klarer vi å se at for vår egen skyld kan det kanskje være smart og se fremover. Streik for det som er viktig, ikke for status.

Jeg tror ikke de bergverksgutta på 1600-tallet streiket fordi de ønsket seg en ny bil.

Flickr fotografier for: grådighet, streik