31.05.2012 , 2 kommentarer

Streik meg her og streik meg der

Det er vanskelig å si nøyaktig mennesket første gang gikk til streik, mennesket har nok streiket så lenge de har jobbet for andre. Her i Norge har man nedfelt i historien referanser tilbake til 1600-tallet fra bergverksdriften men det var først på slutten av 60-tallet (og NORGAS i 1970) at den typen streik vi ser i dag ble mer utbredt.

På den tiden hadde man gode grunner til å streike, man hadde langt i fra de fordelene som arbeidstakere i dag har, samt at var man industriarbeider var det i mange tilfeller horible arbeidskår hvor rovdrift og underbetalt var to sentrale temaer. Etterhvert har man da kommet til enighet om bedre kår, lønninger har steget og velferdssamfunnet vi har er det beste i verden.

Nå er vi atter en gang godt i gang med en streik – en streik som så langt har påvirket en uskyldig tredjepart, nemlig deg og meg, i langt større grad enn sine egne arbeidsgivere. Mange arbeidstakere må ta ut ubetalt fri for å kunne være hjemme med barn – barn som hverken kan gå på skolen, skolefritidsordninger eller i barnehager.

Kommunene har jo ingen grunn til å klage, de sparer jo millioner på at deres arbeidstakere ikke stiller på jobb – og mange kommuner ser nok nå muligheten til å kappe ned på underskuddene mens dette pågår. Ja, enkelte personer i lederstillinger må trå til med andre arbeidsoppgaver enn de pleier – men det er vel en liten pris å betale for å klore seg igjennom enda et budsjettår.

Skulle det dukke opp vanskelige problemstillinger, slik som at drivstofftilførselen i et brøkdelssekund så ut til å få problemer – ja så ordner man jo det ved å gi dispensasjoner. For vi trenger jo ikke å tråkke på tærne til mektige bedrifter; det er jo ikke de man ønsker å ramme ved å gå inn i en streik. Eller, hvordan var det der igjen?

For all del, jeg har forståelse for at man benytter seg av streikeretten når det er på sin plass, men slik som økonomien utvikler seg i verden er vel neppe dette det riktige tidspunkt å grine seg til mer i lønningsposen? Vi har land rundt oss som er nær ved å gå konkurs, vi har land med skyhøy arbeidsledighet – ja så gar er det også mange som knapt får endene til å møtes.

Men det behøver jo ikke vi å bekymre oss over, Norge styrer jo klar.

Vi går på barrikadene for å få mer for å jobbe mindre. Vi skriker etter goder, men skyr det vonde valgene som pesten. Vi vil selv ha mer, enda vi vet så godt at ingenting kan øke evig. Bare jeg selv får litt mer, så er jo det greit. Kanskje er det like greit at vi er såpass naive? Da forstår vi kanskje ikke rekkevidden av de problemene vi selv kan stå ovenfor.

Boligprisene i Norge øker, på tross av nedgang i resten av verden. Vi har kunstige høye lønninger for å tilfredstille disse prisene. Samtidig skriker vi etter mer for å kunne opprettholde en levestandard vi har tatt til oss, rett og slett fordi vi var heldige som fant olje. Får vi ikke det? Nei da stiller vi oss på barrikadene og streiker – vi forlanger at det skal fortsette å øke.

Er det virkelig slik at man ikke ser faremomentene her? Glemmer man rent at man har en eldrebølge som kommer til å skylle over oss som en guffen høststorm? Tror man virkelig at lille Norge klarer å ri av den økonomiske nedturen som bygger seg opp i Europa? Slapp av sier de, etter oljen har vi teknologi – joda, men vi har vel ikke flere hundretusen arbeidsplasser til rådighet der.

Det er nok på tide å løfte blikket og se fremover. Kanskje kan det være greit å godta mindre? Kanskje kan det også være greit og være fornøyd med der vi er i dag – en utopisk tanke, for mennesket klarer sjelden å være fornøyd med der det er. Men kanskje, kanskje klarer vi å se at for vår egen skyld kan det kanskje være smart og se fremover. Streik for det som er viktig, ikke for status.

Jeg tror ikke de bergverksgutta på 1600-tallet streiket fordi de ønsket seg en ny bil.

Del artikkelen
Aenean mattis venenatis
Over gjennomsnittet interessert i politikk, samfunnsspørsmål og teknologiske felt. Trang til å formidle, enda større trang til å involvere meg selv i det jeg også har en formening om. Jobber som utvikler og designer – og ikke minst, er jeg en pappa. Når jeg ikke har mine kritiske øyne fiksert på lokalpolitikk eller utvikling, døyver jeg min historiske og analytiske sans i historie og slektsforskning.
  • Morradi

    Så klart der er rasjonelt for en Høyre velger at lederlønningen skal øke med 20% mens minstelønnen i kommunen skal øke med 3-4%.

    Kanskje kan det være greit å godta mindre?

  • http://www.brudvik.org/ Kjell Arne Brudvik

    Det er vel noe typisk (og søkt) å trekke frem lederlønninger som en grunn til at man skal fortsette å ha denne pengegaloppen. Nå må man ikke glemme at lederlønninger også er basert på noe fler kriterier enn lønninger som gis til arbeidstakere.

    Mange ledere har knapt noe fritid, og i disse dager hvor økonomien i verden også er på full fart nedover skaper det mye grå hår, problemer og vanskeligheter for ledere generelt sett. Det er deres ansvar at folk som deg og meg har en jobb å gå til, det er deres hode som faller om styret ikke mener de gjør en god nok jobb – de har ikke oppsigelsesvern innenfor samme ramme som det vi andre har.

    Ikke for det, jeg syntes nok at du drar konklusjonen din litt kjapt – mine synspunkter er nok ute på høyresiden, men det er ikke dermed sagt at jeg mener det er bra at lederlønninger øker i det omfanget det gjør. Det er innenfor administrasjon og ledelse man bør gjøre de store kuttene, men så er det nå slik at de kuttene hjelper lite for de som streiker.

    Syntes du oppriktig talt at 3-4% økning er for lite? Hvis vi legger til grunn at man tjener 220.000 og får en årlig økning på «skarve» 3% over 5 år, så har man da økt lønnen til 255.000 – og lønnsøkningen blir jo da bare bedre og bedre for hvert år som går.

    Hvor langt skal vi forvente at dette kan fungere? Når er det kommunen (og staten) må sette på bremsene og si at nok er nok? Hva skjer når økonomien ute i den store verden faller sammen, folk mister arbeidet sitt som igjen fører til bortfall av skatteinntekter – hvor skal da kommunen finne pengene til å lønne deg? Da går det vel heller mot en oppsigelse der også.

    Så tilbake til lederlønninger; ja de er høye men de betaler også dertil mer i skatt. Når deres lønninger går opp går gjerne skatteinntekter opp, noe som igjen fører til at du har muligheten til å gå til din arbeidsgiver og be om lønnsforhøyelse. Syntes du ikke da det er litt dumt å skyte de personene som da er med på å finansiere din lønn?

    Jeg er helt enig i at man bør godta litt mindre; noe du kanskje også kan se ut i fra det jeg skrev – men man kan ikke ha en utopisk idé om at bare lederne kutter sin lønn så blir alt bedre for en selv; faller skatteinntektene bort, så faller også velferdsgoder og inntektskilder for utbetaling av lønn bort.

Brudvik.org