14.06.2012 , , ingen kommentarer

Bukken, djevelens verktøy

Hvem husker vel ikke den nervøse stemningen, i garderoben, rett før man skulle løpe inn til gymtimen. Hjertet som pumpet, svetten som rant ned over ørene og det flakkende blikket. Vi visste veldig godt hva som skulle skje, det hadde jo gymlæreren proklamert allerede uken før. Nå var dagen kommet, tiden var inne – vi skulle hoppe over bukken.

Gymlæreren kom, døren inn til gymsalen ble låst opp – og der – midt i rommet, sto bukken. Djevelens yndlingsverktøy. Høy, grusom og fryktinngytende. Det var jo ikke for ingenting at vi oss i mellom kalte denne vaklende anretningen for Belsebubs hest. Raskt ble vi ført inn på linje, en etter en skulle vi ta fart, hoppe og fly over til evig respekt fra de andre i klassen.

Ofte var jeg glad til for at jeg hadde et etternavn som startet med bokstaven B – det betød at jeg gjerne kom tidlig ut. Denne dagen var jeg ikke like fornøyd. Særlig ikke når det var svært få som hadde etternavn som begynte på A – kort fortalt sto jeg da der som nummer 4. En etter en forsøkte de seg på udyret – men noe rart skjedde, de klarte det – de kom over!

Med fornyet selvtillit innså jeg at dette kanskje kunne gå bra likevel, det så jo egentlig ganske lett ut. Du tar fart, hopper og lar hendene føre deg over beistet. I hodet mitt hørtes dette ut som en enkel slagplan, kroppen derimot var ikke like overbevist. Hjertet slo nok ekstra raskt når det da var min tur. Jeg var sikker på at jeg hadde svettet så mye at det rant ut av joggeskoene.

Hendene ble knytt, jeg tok fart og tenkte at nå får det bære eller briste. Det hele føltes som at jeg løp i sakte film. Der, foran meg – så jeg rampen komme mot meg. Adrenalinet bruser igjennom kroppen, jeg tar sats – lander perfekt på rampen og bena skyter opp under meg. Dette går bra, tenker jeg – før jeg plutselig innser noe skrekkelig – jeg hopper for lavt.

Med et smell kræsjer jeg inn i belsebubs endestykke. Kronjuvelene ringer om kapp med ørheten i hodet, og jeg er sikker på at nå kan jeg aldri mer klare å sitte – og i alle fall aldri få barn. Djevelens verktøy ruvet over meg mens smerten smalt utover mageregionen. Jeg var slått. Ydmyket. Bukken viste seg fra sin majestetiske side.

Den dag i dag har jeg stor respekt for bukken. Aldri har jeg prøvd å gjenta bragden, og jeg tror nok neppe jeg kommer til å gjøre det heller. I lang tid hadde jeg mareritt om fandens bukk, og hvordan bukken tok fart og brukte meg som rambukk. Du var for sterk for meg den gangen, Belsebukk. Men bare vent, når du minst aner det – jeg skal ta igjen. Jeg skal være godt forberedt.

Neste gang tar jeg med bensin og fyrstikk.

Del artikkelen
Aenean mattis venenatis
Over gjennomsnittet interessert i politikk, samfunnsspørsmål og teknologiske felt. Trang til å formidle, enda større trang til å involvere meg selv i det jeg også har en formening om. Jobber som utvikler og designer – og ikke minst, er jeg en pappa. Når jeg ikke har mine kritiske øyne fiksert på lokalpolitikk eller utvikling, døyver jeg min historiske og analytiske sans i historie og slektsforskning.
Brudvik.org