Helt siden Sylvia Brustad i 1997 fremmet dette forslaget, hvorpå det trådde i kraft 1. januar 1999 har vi hatt ulike versjoner av brustadbuer. Disse små avlukkene som akkurat skrenser tett opptill 100 kvadratmeter uten helt å bikke over. Hadde man da målt i høyden er jeg neimen ikke sikker, enkelte av disse buene går man inn med livet som innsats, et skred av matvarer kan når som helst falle over deg.

I 2005 ble deler av denne loven opphevet, slik at det var fritt frem for butikker å holde åpent lenger enn 21.00 på hverdager. Plutselig hadde vi fri tilgang til de store matvaresentrene som skrek etter din oppmerksomhet. Personlig må jeg jo si at det gjør da alldeles ingenting at den lokale butikken er oppe til 23.00, det har passet meg ypperlig gang på gang.

Men så var det denne søndagen da. Dagen vi i utgangspunktet skulle holde hellig. En fridag, og nåde den som startet opp gressklipperen, da var man plutselig blitt nabolagets fiende – vilkårlige brune kladder etter forskjellige dyr kunne da finne veien til din gressplen. For man må jo forstå at en gressklipper, det starter man ikke opp på en søndag.

Butikken derimot, den kan vi gjerne åpne. Den samme bedagellige naboen binder da hunden sin utenfor denne butikken. Hunden gjør, mens eieren er i søndagsmodus. For vi stresser jo ikke under handlingen kan man vite. Samtidig med at du strener inn på butikken ser du at naboen sender deg olme blikk som skriker; «gressklipperjævel». Han må jo være døv, hører han ikke sin egen hund?

Selvfølgelig er det bedagelig med søndagsåpne butikker. Perfekt for de som ønsker å tjene litt ekstra, gjerne studenter. Samtidig er det jo supert for oss som har teflonbelagt hjerne, og knapt husker halvparten av listen som våre respektive koner skriver. «Husket du svinesteken?», «Selvfølgelig kjære, skal straks hente den i fryseren – må bare en tur ut i garasjen først». Da er det godt med kort vei til butikken.

Men hadde det ikke vært greit med den ene fridagen? En dag i uken hvor man i hovedsak kan slappe av med god samvittighet? Vel og greit, om du ikke jobber turnus, eller har helgejobbing i andre jobber selvsagt. Men igjen, vi har jo allerede mange yrker som jobber søndager, og samfunnet generelt har jo lenge beveget seg i retningen av at man jobber – hvilke dager, spiller ingen rolle.

Ser man mot utlandet kan man jo se at det fungerer fint. For andre fungerer det strålende, men behøver vi på død og liv være som «alle andre», kan vi ikke slå oss på brystet og proklamere at; «nei, jeg syntes vi kan være litt annerledes jeg». Det fungerer jo fint, helt til du skal spise i alle fall. Da hadde det jo vært fint med en åpen butikk. Alternativet kan fort bli dyrt.

Er det latskap å ha søndagsåpne butikker? Nei, det gir jo mange muligheter, åpner for flere stillinger og øker inntjeningen til butikkene. Tjener vi på det? Som kunde får man jo i alle fall full frihet til å handle når man ønsker det selv. Behøver vi å gjøre det? Nei, så absolutt ikke. Vi har allerede flere smutthull som gjør at man kan ha søndagsåpne butikker, det burde da holde?

I disse finanskrisetider, trenger vi egentlig flere butikker å bruke penger på? Har egentlig lommeboken vår godt av å holde åpent lenger? Jeg ser her at møllen hos meg har begynt å fakturere meg for overtid og ubekvem arbeidstid. Kortet har allerede søkt om førtidspensjon, og skriker etter nåde hver gang jeg åpner lommeboken.

Da er det godt jeg ble døv etter at jeg gikk forbi naboens gneldrebikkje.

• Ingen relaterte artikler

I Norge kan vi spore julefeiring tilbake til 900-tallet hvor man da har de første nedtegningene av begrepet jul. Skalden Torbjørn Hornkløve diktet da «Haraldskvadet» for Harald Hårfagre. Her skrives det da at man skal «drikke julen inn». Dette var da en feiring som skjedde på slutten av et år, for å feire at høstingen av mat var over – nedslaktingen til en buskap man kunne fø over vinteren var gjennomført – nå skulle det festes.

Ser man så samtidig flere tusen år tilbake, til gamle Egypt – hadde de for vane å tilbe solguden. Denne feiringen var lagt til (for oss nå – 25. desember). Dette var en skikk som ble holdt ved like igjennom årtusener, og trolig brakt videre av romerne. Når man da på kirkemøtet i 325 skulle legge til grunn for den kristne tro, og enes om hvor religionen skulle fare – var det da også denne datoen man til slutt falt ned på som fødselsdagen til Jesus.

Historikerne har enda til gode å enes om en dato, men at han ble født i desember er lite trolig. Personen Jesus ble mest sannsynlig født mellom mars og juli, i alle fall ser det ut til at de fleste historikere faller ned på dette tidsrommet. Den gangen hadde man selvfølgelig ikke noe konkrete tall å forholde seg til, slik at da valgte man trolig 25. desember for å enklere skape en bro mellom den hedenske (egypt/romeriket) og kristne tro.

Når da kristendommen i Norge fikk ordentlig fotfeste i 1030 begynte man da å omgjøre elementer på den norrønne julefeiringen. Sakte men sikkert ble det julefeiringen omgjort fra vintersolverv – som man da kalte det – til å være en kristen høytid. Fra 1537 når den evangelisk-lutherske kristendommen ble statsreligion her i landet, var det allerede da en kristen høytid.

Man fikk over tid innført kristne elementer som juletre, adventskalender, adventskrans og ikke minst adventsstjerne.

«Nisse» av Hans Gude

Som en artig kuriositet kan man også nevne at i tidsepoken mellom 1030 – 1270 var man pålagt å brygge øl til julefeiringen. Det å drikke julen inn, som var vanlig i den norrønne julefeiringen var altså noe som kirken påla enhver i mange, mange år. Det å tenne adventslys, eller mer korrekt – å tenne lys i økende mengde – stammer faktisk fra jødedommen igjennom høytiden hanukká.

Det var først på 1800-tallet at vi fikk julefeiringen som vi kjenner den i dag. Her ble da julenissen introdusert, juletre ble hogget og tatt med inn i stuen og julegaver begynte å se sin form. Julemåltidet med fet mat og godt øl har derimot holdt seg mer eller mindre likt siden 900-tallet. Riktignok har man referanser til julenissen tilbake til 1700-tallet og juletre til 1500-tallet, men slik som vi kjenner det i Norge, var det først på 1800-tallet at dette fikk fotfeste.

Før vi går videre her nå, så skal vi summere opp litt – her har vi da en norrøn skikk som går tilbake til i det minste 900-tallet (trolig enda eldre), vi har en egyptisk/romersk skikk som går mange tusen år tilbake og vi har elementer av jødedommen. Med andre ord er det jo faktisk et stort mangfold som har ført til at vi har den julefeiringen vi har i dag.

Så begynner vi da å komme mot vår egen tid; vi er i dag god kjente med julenissen, juletrær, julegaver, festmåltider og den kristne symbolikken. Dette er en lang tradisjon i Norge. Utover 80-tallet ble det påtrykk for å innlemme et eget fag for de som ikke ville ha kristendom på skolen, noe som jo har fått et sterkere fotfeste nå 30 år senere.

Det ropes ut fra mange ulike samfunnsgrupperinger om at vi må innlemme alle i julefeiringen. Det har vel aldri vært noen som har vært holdt utenfor. Ønsker man å delta, så gjør man det. Jeg går da ikke ut og proklamerer at muslimer må omgjøre sine høytider fordi jeg ønsker å delta i disse. Vil jeg delta, så får jeg jo også pent føye meg etter hvordan de feirer sine høytider. Og slik skal det også være.

Julefeiringen var opprinnelig ikke en kristen feiring i Norge, men etter så mange år vil jeg påstå at man ikke finner noe som er så kristent som akkurat det. Vi bør holde på disse tradisjonene, og ikke leve i den illusjonen om at vi kan klare å oppnå en verden uten religion. Religion vil alltid være der, enten man vil eller ikke.

«Visunden» – Snorre Sturlason

Er jeg praktiserende kristen? Nei, så langt der i fra. Jeg har egentlig ikke noe forhold til noen religion, men når det kommer til julefeiring, ja da føler jeg en større tilhørighet mot det verdigrunnlaget som ligger i en kristen julefeiring sett opp mot andre religioner. Hvorfor? Jo fordi det rett og slett er det jeg har vokst opp med, det er der minnene mine sitter – det er en del av personen meg.

Blir jeg oppgitt og irritert når jeg ser saker i media hvor man på død og liv skal rive ned det som har vært med på å forme landet? Ja visst blir jeg det. Hvor mange andre land finner du som gjerne forkaster sin egen identitet for å bedre passe de som kommer dit? Ingen så vidt jeg er klar over. Misforstå meg rett, det er også slik det bør være.

Vi har alle vår identitet uten at det behøver å skape noen skiller. Landet vårt har et mangfold som mange andre land bare kan drømme om. Her lever kristne, muslimer, jøder og ateister side om side, uten at man har borgerkrig av den grunn. Jeg ser heller ikke at det er grupperinger som i media gjerne omtales som ekstremister er de som skriker høyest om å rive ned våre tradisjoner.

Nei, det er heller oss nordmenn som gjør det.

Man må ikke glemme at Kirken i Norge, til tross for litt grumsete fortid, har vært en av de mest aksepterende kirkene i verden. Vi hadde fra tidlig av fri religion, noe som også ble nedfelt i grunnloven når den var på plass i 1814. Hvor det ble skrevet: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

Etter snart 1.000 år med kristen julefeiring vil jeg påstå at dette er noe som rører ved hjerteroten til mange nordmenn. At man ønsker å feire jul fri for kristendom kan jeg akseptere, men da bør også du akseptere at jeg, og mange andre, ønsker å ta vare på de tradisjoner som er kommet oss til gode etter alle disse årene.

Jeg ønsker å være litt hedensk og meske meg med god mat, jeg har ingen problemer med å omfavne min indre jøde og tenne adventslysene, ei heller har jeg problemer med å dra frem de kristne verdier jeg fikk i min barndom når det kommer til juleevangeliet og dra på en kirkekonsert, rett og slett fordi det er en kombinasjon av dette som for meg er tradisjon, som for meg er jul.

Úti vill jól drekka, Ef skal einn ráða, Fylkir enn framlyndi ok Freys leik heyja.

• FTP-protokollen feirer 40 år
• Linux feirer 20 års-jubileum
• Vet ikke hvorfor kvinner rammes hardest av E-coli

Legger man også til grunn at man hadde benyttet bilder av nisser på invitasjonen, men at alt av relasjoner til nisser og norsk tradisjon skulle fjernes – ja da kan man jo spørre seg hvem man egentlig ønsker å legge til rette for. Tanken var nok god, virkemidlet så langt der i fra. Tove Fredriksen ved skolen prøvde seg med et halvhjertet forsøk på brannslukking, men jeg vil vel påstå at resultatet egentlig bare ble verre.

Nå har vi fått vårt eget utspill her i Horten, Even Gran (SV) hadde et innspill rundt julefeiringen som ble avholdt i kommunen – og igjen kom religion inn i bildet. Han har senere gått ut og trukket frem at han mente det var problematisk at ordføreren inviterte til gudstjeneste (julotte) på kommunens brevpapir, i offisielt ærend.

Han glemmer vel noen vesentlige ting her, for det første er det ikke obligatorisk oppmøte på disse tilstelningene, videre er kristendommen den religionen som stat (og følgelig kommune) forholder seg til, og da er det heller ikke noe merkverdig at man – når man da inviterer til gudstjeneste i regi av kommunen – skriver dette på et offisielt papir.

Selvsagt hadde han også tilbakemelding på §2 som fra 2014 skal endres til «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Rettsstat og Menneskerettighederne.» – selvsagt en endring som er på sin plass, men like fullt – i dag – så er ordlyden: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

Slik at frem til den nye ordlyden er på plass så kan man vel ikke forholde seg til lover og regler som enda ikke er satt? Selvfølgelig, politikere har lang erfaring med å tolke regler slik at det bedre passer sin egen situasjon, men jeg hadde vel høyere tanker om Even Gran enn som så. Loven står ved lag enda noen år, og følgelig er da kristendommen den religionen kommunen har å forholde seg til.

Skal vi summere opp har vi da i realiteten en ikke-sak. Ordføreren har håndtert saken som han bør, og i tråd med de rettningslinjer og tradisjoner man forventer at han følger – Gran derimot har nok vært litt tidlig frempå, rundt 2-3 år for tidlig. Dette hadde nok vært en enklere diskusjon om lovendringen hadde vært på plass. Frie tanker hjelper lite om man ikke bruker hodet.

Frem til det, god jul – og lykke til med videre arbeid i Humanetisk-Forbund.

• Ingen relaterte artikler

Konseptet er enkelt som det er genialt, ved å ha seks forskjellige farger på strengene, kombinert med tall på gitarhalsen vil man enklere og raskere forstå hvor fingrene til enhver tid skal plasseres. Tankegangen kan man kjenne igjen fra sene nattetimer med Guitar Hero, men her er det strukket enda lenger – og før du aner det, vil du selv sitte ved bålet, ute på natten og klimpre i vei.

Tallene gir deg raskt oversikt over hvilket bånd du er på, og bokstavene beskriver da hvilket grep man får når man holder et standard barregrep. Dette har vist seg å være meget effektivt, både for voksne så vel som barn – og i stedet for å måtte gape over hele gitaren i ett jafs, kan du nå hoppe over tabulatortrening og gå rett på det som er morsomt, nemlig å få gitaren til å lage musikk.

Kjenner du noen som gjerne skulle lært seg å spille gitar? Eller kanskje du går med en mini-hendrix i magen selv? Ja da kan nok dette konseptet være noe for deg. Kanskje er det hvite TeachMe-gitarer man finner under juletreet i år? Mer informasjon om gitarene, TeachMe AS og Anita Fjelldal finner du på nettsiden: http://www.teachme.no/.

Skulle du bestille så kan du benytte deg av rabattkoden: Twitt12 så får du 100,- i rabatt.

Nå, hvor la jeg det gamle KISS-kostymet mitt.

• Ingen relaterte artikler

Når jeg ser tilbake på min egen oppvekst så kan jeg meddele at jeg overlevde at min kjære mor både røkte og drakk, jeg har beveget meg rundt i hus og hytter befengt med så mye asbest at dagens ungdom hadde krepert bare de åpnet døren. Mine foreldre brukte aspirin, spiste muggost, det var produkter med rå-egg og selvfølgelig mengder av bacon og fett.

Jeg er sikker på at jeg er på fornavn med alskens farge-, tilsetnings- og søtningsstoffer. Maten ble gjerne spist rett ut av boksen, fra treet eller fra jorden. Diabetes og kreftsykdommer var fremmedord – for ikke å snakke om at leker, senger og trillevogner var dekket med alskens blyholdige stoffer, gjerne i grelle pastellfarger.

Mange barn opplevde sin første snurr etter at man hadde funnet artige bokser enten i medisinskapet, eller der hvor mor oppbevarte vaskemidler. De sto jo der, lett tilgjengelige, sammen med ovnen. Men vi lærte jo fort at dette var skumle saker. Derfor holder vi oss også langt unna å klunke nedpå med GHB i helgene.

Selvsagt, etterhvert som man ble større og man hadde større ønsker om å utforske, ble gjerne sykkelen en god kompanjong. Hjelmen var gjerne med de første 5-10 meterne, men etter det lå den gjerne godt plassert bak postkassen frem til man var tilbake. I løpet av den turen hadde man gjerne ramlet ned i en grøft, kræsjet med et tre og sett hvor langt man kunne hoppe.

Turen ble gjerne avsluttet med at man kastet seg av syklene, rullet rundt på gresset og grep tak i hageslangen, for tenk, vi drakk vannet rett fra den. Den gangen var brus og saft noe som gjerne var forbeholdt bursdager og andre høytider. Nå kan man gjerne trekke det i den retning at dagens ungdom lever hver dag som det skulle vært en eneste lang fest.

For ikke å snakke om maten, til tross for at butikkene gjerne stengte klokken 17 og var stengt i helgene var det uansett ingen som sultet av den grunn. Nei da handlet man bare inn litt ekstra på fredagen, og handlevognen bugnet over av brus med sukker, smørkaker, loff, u-pasteurisert helmelk, og andre godsaker. Vi burde jo vært overvektige, men nei, vi var ute og lekte vi.

I dag har ungdommen uendelig tilgang på alskens spillkonsoller, nettbaserte tjenester og døgnåpne butikker. Det er jo ikke lenger noen grunn til å gå ut, alt skjer nå virtuelt. Kombinert med at man har fjernet svømmeundervisningen og kuttet ned på gymnastikk i skolen er det ikke så rart man eser ut. Vi løper fremdeles, men nå er det for å unngå troll, drager eller spillbanditter.

Denne overdrevne måten å ta vare på våre barn er med på å lage et samfunn som vil knele ved første store utfordring. Da hjelper det ikke om man er ekspert på Wordfeud, problemet går ikke vekk av den grunn. Vi dro gjerne ut tidlig om morgenen, og var tilbake når mørket falt på. Vi hadde ikke mobiltelefoner slik at våre foreldre måtte tenke at vi kunne klare å ta vare på oss selv.

Selvfølgelig var det ikke alt man gjorde som var like gjennomtenkt. Jeg husker godt noen episoder som man i dag kan le av. Jeg og to kamerater brukte noen store grener som slenghuske. Når vi var helt ute var det en 3-4 meter rett ned. Vi konkurerte om hvem som kom høyest og lengst ut, plutselig vant han ene kameraten min da grena knakk tvert av. Vi overlevde vi.

Eller når vi var ute en vinter og eksperimenterte med å hoppe på isflak. Plutselig løsnet det ene og begynte å drive utover oslofjorden. Med litt kløkt og rask tankegang klarte vi da, i alderen 10-12 år og få karret isflaket tilbake. Vi vandret hjem, med bukseben som var gjennomvåte og innen vi kom hjem hadde buksene frosset til stive pinner. Mødrene våre hadde sikkert sine tanker, men vi kom hjem.

Vi kan heller ikke påstå at vi var mors beste barn, vi gjorde ugang vi som alle andre barn. Vi gikk på eple-, pære- og gulrotslang. Ja, om du leser dette i dag, beklager at vi tømte gulerotåkeren din, men de var farlig gode. Gulerøttene ble spist rett fra jorda, i dag hadde sikkert huseieren fått mattilsynet på nakken fordi slikt lå tilgjengelig for små barn.

Etter dette fantastiske måltidet gikk vi gatelangs og letet etter panteflasker, samlet inn nok til å kjøpe en brus – på deling selvfølgelig. Denne ble delt broderlig, uten at noen av oss ble dødssyke av den grunn. Var det noe igjen ble de resterende kronasjene benyttet på å utvide vår allerede store klistremerke-samling. Turtles-tyggis var det man samlet på den gangen.

Ungdom i dag vokser opp uten denne fantastiske muligheten. Alt blir avspist dem fra barnehagen av allerede. Man er livredd for at barn skal falle og slå seg, få skrubbsår – eller for den saks skyld, slå hodet. I retur får vi et samfunn som stadig blir sykere og sykere. Vi derimot datt ned, eller hoppet ned fra trær, kuttet oss med tollekniver, brakk ben, armer og tenner.

Den gangen hadde man ikke internett, video var fremdeles noe som var de få forunt. Mobiltelefon var en ting pappa hadde i bilen, og særlig mobil var den virkelig ikke. Datamaskiner var noe som professorer holdt på med, og chatting var noe man ikke engang kjente til. Derimot hadde man venner, man måtte dra til hverandre for å se om man var hjemme. Den gang var poke en ringeklokke.

Mødrene var gjerne hjemme når man var ferdig på skolen, og man hadde derfor alltid en trygg base å komme tilbake til. Nå er man gjerne overlatt til seg selv, eller til fagansvarlige i de respektive institusjoner. Våre barn har gjerne lengre arbeidsdager enn oss selv, og enda forlanger vi at de skal oppføre seg, rydde og ikke minst gjøre lekser, mens vi selv slapper av på sofaen ford vi er slitne.

Det var også den gangen man måtte bevise at man faktisk var dugandes. Man trakk ikke skolen inn i en større rettssak fordi poden ikke fikk komme med på laget. Den gangen var det slik at var man ikke god nok, nei så fikk du jobbe hardere og bevise at du hadde noe på laget å gjøre. Nå ringer man bare advokaten, kommer seg på laget før man slutter uken etter, av psykologiske årsaker.

Alt dette var i den tiden hvor frihet, feiling, suksess og ansvar var noe vi lærte. I dag lærer barn seg nummeret til den lokale pizza-sjappa og forventer at pappa tar regningen. Skriker man høyest så får man mest, vil man ikke jobbe – så får man mer lønn enn hva andre kan drømme om. Forskjellen er at de har lært seg yrkesstolthet.

Rart med det, ser man på alle disse forskjellene er det virkelig rart at vi overlevde. Hvordan kunne det skje? Burde man ikke anmeldt noen for lenge siden? Man kan da virkelig ikke utsette sine barn for alt dette. De er jo bare barn, barn som riktignok har lengre arbeidsdager enn meg selv – men de er jo så skjøre de stakkars barna. Men her er jeg, full av skrammer – men også livserfaring.

Jeg vil heller ha suksess med mine feil, enn å få frihet uten ansvar.

• Sånn er det bare

I går morges hadde han satt seg til inne på rommet sitt og lekte, jeg tenkte ikke mer over det siden han gjerne trives med å få litt tid for seg selv på morgenen. Turen gikk da til kjøkkenet for å starte på frokosten. Frokosten godgjorde seg mens jeg tittet innom kontoret for å se om det var noe e-post som måtte svares på.

Samtidig med at jeg setter meg ned kommer da mini-me gående inn på kontoret, takker for lånet av en saks og går ut igjen. Jeg spurte hva han hadde gjort med saksen, «klippet litt vel» var svaret. Ja vel tenkte jeg, da har han vel sikkert klippet opp ark da, så jeg regnet med at da var det store hauger med papir på rommet hans. Jeg får skylde på at jeg var trett at jeg ikke så at det var håret.

For joda, han hadde klippet en stripe fra pannebrasken og bakover. Han så jo ikke ut stakkar. Etter en gjennomgang av hvorfor det var litt dumt å gjøre slike ting, var det ikke annet å gjøre enn å dra frem hårklippermaskinen. Alt måtte jo stusses ned. Han gråt sine modige tårer mens han harket frem; «men nå kommer jeg til å se ut som en gammel mann!» – jo takk for den.

Lokkene falt, men humøret steg etterhvert som han forsto at håret kom tilbake. Senest i dag hadde vi en samtale rundt håret hans. Igjen måtte jeg berolige ham med at joda, håret kommer til å vokse tilbake. «Men, Pappa – hvorfor kommer ikke håret ditt tilbake da?». Jeg prøvde meg med en vittighet om at jeg var så smart, at hjernen vokste igjennom håret. Latteren hans fjernet enhver tvil.

I tillegg har han hatt en lang sykdomsperiode – vært syk på forskjellige stadier frem og tilbake i 2 uker nå; men heldigvis er formen hans generelt helt grei. Diaré og oppkast kan være rart for en liten pjokk som ikke før husker å ha hatt diaré. Eller «løs bæsj» som han kaller det. Han syntes jo det er rasende festlig, for det går jo så fort å gå på do – om han da i det hele tatt rekker frem.

«Pappa, jeg kan bæsje superfort!»

Personlig syntes jeg det ikke er like festlig, men med en slik humørspreder på topp, så kan man jo ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Det er i slike perioder man også er veldig glad til for at min bedre halvdel jobber turnus, på den måten har vi da klart å få ting til å gå i hop med at jeg er på jobb på dagen, drar hjem, tar over for henne, før hun drar på jobb.

Han har jo også begynt å vise interesse for engelsk og matte. Det er jo morro å se at han nå klarer å telle til 20 på engelsk, mens det gjerne kan gå litt over stokk og sten på norsk. Han skulle telle pengene i lommeboken til pappa – og kom frem til at der var det 10 milliarder. Kanskje jeg skal tolke det dithen at han prøver å poengtere at pappa bør kjøpe bra julegaver i år?

I disse forblåste tider med den ene stormen feiende inn over landet etter den andre, vil jeg også få rette en liten medfølelse til alle de med hentesveis og takke for usedvanlig god underholdning. Er ikke rett få jeg har sett karre seg igjennom Tønsberg på forblåste morgener med paraply i den ene hånden og restene av fordums prakt i andre.

Ha en fortsatt strålende andre-søndag i akevitt!

• Ingen relaterte artikler

I utgangspunktet mener jeg også at dette er en god idé; de sier selv at de har investert rundt 500.000 kroner på å få på plass disse nettbrettene. Noe som jo ikke er en så aller verst avtale. Men så kom skrikerkoret. Hvorfor valgte politikerne å gjøre disse investeringene? Eide de ikke skam? Burde man ikke heller brukt disse pengene på andre ting, som for eksempel barn og unge?

Selvfølgelig ser jo de også at dette skaper debatt, men her syntes jeg at enhver kanskje skal tenke litt lenger enn hva nesetippen tillater. For hva er egentlig målet her? Jo, å spare penger. Penger spart i ett budsjett er penger man mest sannsynlig kan overføre til andre budsjetter. Hvorvidt dette gjøres eller ikke må stå for politikerne selv å svare på. Men grunntanken er god.

Man ville jo selvfølgelig kunne gjort mange grep på kort sikt med 500.000 ekstra. Skal vite at en slik sum hadde kommet godt med både innenfor barnehagesektoren så vel som utdannelse og andre institusjoner som omfatter barn og unges ve og vel. Men vi må kunne klare å tenke litt lenger enn som så, vi må kunne klare å se det store bildet. Akkurat som jeg har etterspurt i en årrekke.

For regnestykkets skyld har jeg valgt å sette dokumentutgiften per år, i denne kommunen til 1.000.000. Rett og slett for enkelthetsskyld. Jeg tar gjerne i mot det nøyaktige tallet om noen skulle slumpe til å ha dette foran seg. Ser man da at man vil trolig ha en gjennomsnittelig levetid på rundt 5 år for slike enheter samt at det krever innkjøringstid vil man trolig ha en slik progresjon:

• År 1: 30% spart (300.000) – Investering: 500.000 – Vedlikehold: 0.0 – Total: -200.000
• År 2: 50% spart (500.000) – Investering: 0.0 – Vedlikehold: 50.000 – Total: 450.000
• År 3: 65% spart (650.000) – Investering: 0.0 – Vedlikehold: 60.000 – Total: 590.000
• År 4: 75% spart (750.000) – Investering: 0.0 – Vedlikehold: 70.000 – Total: 680.000
• År 5: 85% spart (850.000) – Investering: 0.0 – Vedlikehold: 80.000 – Total: 770.000
• År 6: 85% spart (850.000) – Investering: 700.000 – Vedlikehold: 40.000 – Total: 110.000

Sannsynligheten for at man kommer over 85-90% besparelse på utskrifter og slikt anser jeg som liten, selvom det hadde jo vært supert om man hadde klart dette. Uansett, summerer man da sammen disse tallene får man 2.290.000,- kroner. Da har jeg ikke tatt med økte kostnader i form av økning på papirpriser, økning på tonere, slitasje på printere samt større dokumentmengder.

Selvsagt, dette er tall som er synset frem av meg, men like fullt tall som nok i utgangspunktet kunne vært tatt med i et eventuelt forprosjekt for å se på hva man kunne tjent over tid. Samtidig må man ikke glemme at regnestykket blir jo langt bedre når man har klart å nå mer enn 80% spart i forhold til dokumentutskrifter. Ser man da på de neste 5 årene, vil jo besparelsen være enda kraftigere.

Med årlig vedlikehold som da vil øke jevnt og trutt utover disse årene, før man igjen kommer til det femte året hvor man behøver å bytte ut en rekke enheter; vil man jo ha spart rundt ~3.500.000-4.000.000 hadde man klart å nå 90-95% innsparing på utskriftskostnader. I det store bildet ikke noen kjempesummer, men like vel – med slike små grep har man da klart å spare inn mellom 4-6 millioner kroner i løpet av en 10-årsperiode.

Det er en fulltidslærerstilling samt vikarer og assistenter det i løpet av en 10-årsperiode.

• Olje og USA drar Oslo Børs rett ned

Når verden da er reddet, men kvelden fremdeles ung – setter jeg fra meg M4, legger kniver og håndgranater på bordet før jeg hekter på meg sverd og skjold. Det er på tide å hogge seg igjennom horder med orker, troll og andre uhemskheter. Blod og gørr forvandles til underholdning og man inntar personligheter som Arne, The Barbarian eller Økse-Kjell.

Etter en liten stund går man lei av å hakke løs på monstre, det er på tide å vaske sverdet – ta på seg solbrillene, løpe mot nærmeste bil og kaste ut sjåføren. Grand Theft Auto er på gang; et spill fylt med mer gladvold skal man lete lenge etter. Man skrenser rundt svingene, treffer gamle som unge, alle spretter de over panseret og inn i nærmeste husvegg. Overlever de har man balltre.

Dette er da en kort oppsummering av noe av de spillene jeg har spilt igjennom årenes løp; man kan vel knapt kalle de for barnevennlige spill – eller vennlige for den saks skyld. Derfor blir jeg mektig provosert når da ulike personer og organisasjoner går ut og påstår at slike spill avler vold. Jeg tørr påstå at til tross for denne bakgrunnen er jeg ikke engang i nærheten til å føle meg voldelig.

Derimot så føler jeg meg stigmatisert og plassert i bås. Etter de grusomme terrorhandlingene her i landet så ble det på nytt tatt opp at spill avler grusomheter. Alt fordi en gal mann valgte å bruke noe av sin tid på å spille slike typer spill. Jeg er sikker på at Hitler spilte ludo som barn; kan vi da trekke parallellen med at hatet baserte seg på det? Selvfølgelig kan man ikke det.

Selvsagt er det alltid personer som vil bli påvirket, men de vil nå uansett bli påvirket av både filmer, tv-serier så vel som spill. I en amerikansk studie som nylig ble gjennomført kom de faktisk frem til at i enkelte tilfeller var det en liten kobling mellom aggresjon og spill, men det som også kom frem i den samme studien var at voldelige spill førte til redusert kriminalitet.

Samtidig må vi ikke glemme at dagens spill ikke er noe spesielt mye mer enn fortidens Cowboy og Indianer leker. Jeg løp selv rundt i skogen og plaffet ned mine kamerater; uten at det har påvirket meg i den grad at jeg i dag føler noe særlig trang til å handle inn våpen og dra på indianersafari. Derimot tror jeg at barn og unge kan føle det tungt å bli plassert i samme bås som Breivik.

Det er farlig å stigmatisere, spesielt når det kommer til barn og unge som allerede er i en kritisk fase i livet. Hvordan tror du at de føler det at man får det slengt i ansiktet at spiller man, ja da kan man være på god vei til å bli terrorist? Jeg tror at ved å gå ned den veien så vil man heller skape undertrykt aggresjon og fortvilelse.

Nei, vi får holde oss for gode til å bedrive en slik heksejakt – man får diskutere det som er essensen, nemlig volden – ikke mediet. Når en liten forhåndstitt på et spill som viser en iscenesatt terroristaksjon blir hovedsak, ja da går det for langt. Film og TV har i en årrekke vist langt verre scener enn som så – og ingen har noe i mot at deres tenåring ser på dette.

Jeg spiller spill, og jeg koser meg med det.

• Ingen relaterte artikler

Kjære Sundklakk. Hvor mener du at man skal kunne grave frem nærmere 22 millioner kroner? En anseelig sum, og uten at man fjerner flere stillinger og benytter seg av Adecco sine fantastiske løsninger, ser jeg ikke helt hvordan man kan klare å krympe enda mer på et allerede slunket helsebudsjett. For du er jo selvfølgelig klar over at man allerede balanserer så nært opp til arbeidsmiljøloven som det er lovlig å komme.

Selvfølgelig er du det, men det er jo slik at så lenge man kan operere i gråsoner så er det jo greit, eller? Nei det er ikke greit, det burde man jo allerede ha innsett etter at flere og flere alvorlige brudd kommer for dagen. Den ene kommunen etter den andre blir eksponert i nasjonale medier hvor oppryddningsjobben i etterkant spiser opp besparelsen og mer enn det. Burde ikke heller fokus vært på de syke og eldre, de som faktisk trenger hjelpen.

Det var de som bygget landet, det var de som arbeidet så hardt for at du og jeg skal ha det bra, for at vi skulle kunne slå oss på brystet og være stolte av at vi bor i verdens rikeste land. Det vil si, et land hvor vi ikke har råd til å bygge ut infrastruktur, et land hvor barn ikke får utdannelsen de trenger, et land hvor de som gikk foran nå er de som blir tråkket på og forlatt. Et land hvor man ikke lenger klarer å se lenger frem enn til neste valg.

Men man kan skrive opp og ned om helsesituasjonen, ikke bare her i Horten, men også her i landet. Uansett hvor mye kutt som blir lempet over på de, og de umenneskelige kravene som stilles – ja så retter de ryggen, de jobber på og de leverer. Det er det vi respekterer de for, og det er det de gjør feil. De burde bare sluppet alt og si at nei, nok er nok – vi klarer ikke mer, vi makter ikke mer. Til det er de for profesjonelle – i motsetning til rådmannen så bryr de seg om hvordan vi har det.

Selvsagt, det er lett for meg å sitte her og skrive slikt – og man skal ikke skyte budbringeren heller. Rådmannen er jo tross alt satt til å få kommunen ut av det økonomiske uføret, og det gjør han jo. Men til hvilken pris? Har man allerede glemt den ventende eldrebølgen som om få år vil skylle innover landet – hvordan skal man kunne betjene disse på en god måte når man knapt klarer å gjennomføre de oppgavene man er pålagt i dag?

Det er en vanskelig jobb å inneha, og jeg kan ikke si jeg misunner ham heller. For hvor skal man ta pengene? Jo; man må investere for at inntektene skal komme. Det hjelper lite å spare inn som man gjør nå, når resultatet er at man får flere som ønsker å flytte vekk fra kommunen. Da er man inne på en farlig vei – en ond sirkel som kan være vanskelig å komme ut av. Tenk langsiktig, få inn utenforstående som kan være med på å utvikle byen; det koster, men vil trolig være verdt det.

Uansett hvordan man snur og vender på det, vi har i alle fall ikke råd til å kutte mer i helsesektoren nå, vi vet jo at det kommer til å være en stor bølge av personer som har behov for hjelp i fremtiden, da bør vi virkelig ruste opp – ikke ned. Men desverre, Norge har det med å ruste ned når man virkelig burde gått andre veien.

Vi lever i verdens beste land, men hva enn du gjør – ikke bli syk, og ikke bli gammel.

• Vi trenger vel ikke raskere nettlinjer?
• Terrorsiktet trenger ikke melde seg for politiet
• Korpsmusikk, trenger vi det?

Nytt av året er at man ikke lenger ligger søkbar på internett for alle og enhver. Skal man søke opp tall så må man logge seg på skatteetaten sine nettsider med din egen brukerkonto. Endelig sier nå jeg. Jeg har ingen problem med at nordmenn søker meg opp, men derimot har jeg store kvaler med at utenlandske banditter skal kunne meske seg med all slags informasjon om meg som person.

Så all ære til skatteetaten for at man nå ikke lenger kan ligge fullstendig blottlagt. Det er derimot verre for de som tjener gode penger, de blir jo da plassert på såkalte topp-lister, gjerne fordelt på alle slags mulige kriterier, som alder, bosted, postadresse, bransje – ja alt mulig som du kan tenke deg. På ett tidspunkt i dag var det knapt andre saker å finne på nettavisene enn titler som;

• Disse tjente mest.
• Disse skattet mest.
• Disse kjendisene tjente mest.
• Disse idrettsprofilene tjente mindre enn disse profilene.
• Disse husdyra hadde velbeslåtte gårdseiere.

Ja, det var ikke måte på til måter som nettavisene kunne klare å snu disse tallene. Samtidig har flere av nettavisene hatt avstemninger rundt hva vi som leser syntes om at tallene ikke lenger skal være søkbare; og i de ulike avstemningene jeg har sett har gjennomsnittet ligget på rundt 70% som ikke bryr seg om at tallene ikke lenger er tilgjengelig.

Til tross for det så fortsetter nettavisene å legge ut om tall som ingen, foruten utenlandske banditter som da gjerne setter seg ned med notisblokk og Google Maps, så er det knapt noen som har særlig interesse av å høre om hvor mange millioner – eller milliarder – den og den personen tjente, mistet, tapte eller kastet bort. Hvorfor skal man bry seg? Har man jobb? Har man bosted? Har man mat?

Flott. Da har man alt man trenger.

Personlig blir jeg rent matt av å se hvordan nettavisene spinner på dette her. I slike stunder er jeg rent glad til for at jeg ikke figurerer på lister over de som tjener mest. Det slår meg samtidig at disse avisene må da ha rent lite å skrive om når man kan fylle opp majoriteten av innholdet med informasjon som har såpass lite nytteverdi.

Nei, vi skal vel være fornøyd med at skatteetaten satte på bremsen slik at dette ikke utviklet seg til et eller annet Facebook-spill eller lignende. Slik som utviklingen har vært de siste årene var det nok like greit. Kanskje avisene neste år innser at det finnes andre ting å skrive om, som i stor grad hadde vært langt mer interressant?

Hva med prosjektet for solenergi i Tyrkia?

• Ingen relaterte artikler