Han ble en gammel mann, Sønsteby. Men like klar i dag som han var i de aprildagene hvor Tyskerne kom inn i landet. Det er slike menn som ham som viste oss vei og som pekte seg ut som gode ledere. Ut av krigen hadde vi nok kommet uansett, men hvem kan si hvor vi ville vært hadde vi ikke blitt ledsaget av slike rettskafne og modige menn.

Ord blir fattige i en slik stund – en bauta har gått bort; derfor skal jeg heller prøve meg på å hedre ham og hans minne på en litt annerledes måte;

Fra Rjukan han kom, sågar en gutt han da var;
Til Oslo han for, og inn i militæret det bar;
Når krigen brøt løs, og tyskerne kom;
Han reiste seg opp, og sto i mot denne flom.

For Konge og fedreland, for landet han elsket;
Gjorde han seg snart, hos Tyskerne bemerket;
Fehmer han arbeidet, både natt og dag;
Studenten skulle taes, slik at han kunne få velbehag.

Men Kjakan var listig og merket nå straks;
De feller og angivelser – kanskje var det óg litt flaks;
Kom seg rundt, til Sverige og England det gjorde han;
Snart ble han óg agent, og gutten var blitt mann.

Bomber og granater håndterte han med nerver av stål;
Studenten som unnslapp fra Fehmer og Terboven sitt skrål;
Men ingen fikk kloa i mannen de ville kaste i deres spjeld;
Hva het han sa de? Var det Gunnar, Kjakabråten eller Erling Fjeld.

Vi skylder deg alt for den jobben du gjorde;
Du viste oss at krigen kan vinnes, men for freden vi må jobbe.
Utrettelig du fartet rundt det ganske land;
For å vise og fortelle at man trenger bare å strekke ut sin hand.

Nå har du forlatt oss, men ditt minne vil aldri forvitre;
Vi må ta med oss alt hva du var, og la din stjerne glitre;
I ærbødighet og stillhet vi nå senker vårt hode;
No. 24; du viste oss veien igjennom det onde og ut til det gode.

Takk, Sønsteby (1918-2012)

• Ingen relaterte artikler

Han glemmer det faktum at de kjøpmenn og bedrifter som har tilhold i Åsgårdstrand er avhengig av at andre enn lokale bosettere svinger innom, han later til å glemme at dette da vil trolig medføre enda større belastning på andre veistrekninger som allerede også har tung trafikk – og han ser ut til å ikke bry seg stort om at dette knapt vil høste noe særlig flertall noe sted.

Gjengangeren kjørte en oppfølgingssak i går hvor dette også kommer ettertrykkelig frem – og med en så massiv protest mot slike utspill burde vel egentlig saken legges død. Hvordan dette håndteres innad i partiet kunne vært interessant å vite – spesielt med tanke på at her har vi en situasjon hvor brorparten av partiet steiler mens han som ytret forslaget høster gehør hos ordføreren.

Benn Solem sin eiendom vil selvfølgelig tjene godt på mindre trafikk.

Nei – jeg har større forventninger til høyresiden enn at man prøver å berike seg selv slik som Benn Solem her gjør. Man kan håpe at han tar til fornuften og innser at før slike forslag ytres bør det i det minste diskuteres internt i partiet – samt at man nok bør vurdere hvorvidt dette kan få negative utslag; herunder fokus på egen person og ikke samfunn.

Åsgårdstrand trenger ingen bomring, det Åsgårdstrand trenger er fokus på sikkerhetstiltak og miljøtiltak rundt eksisterende veistrekning. Innfører man bomring vil man også effektivt fjerne brorparten av markedet som bedriftene lokalisert her så sårt trenger. Det er heller ikke til å legge under en stol at trafikken vil jo også øke ettersom fler og fler bosetter seg her, på Kirkebakken og i Horten – eller pendler mellom Tønsberg/Horten i forbindelse med jobb.

Vi trenger flere som ønsker å ta turen hit, vi trenger ikke flere grunner for de til å holde seg unna.

• Open Graph, eller hvordan vi mistet oss selv
• Det muslimske brorskap danner parti i Egypt
• Putin ber partiet holde munn om presidentvalg

Representanten Michael Rogers er mannen som har lagt frem dette forslaget, og CISPA tegner seg til å bli det mest absurde og krenkende forslaget som er blitt forelagt. Du trodde kanskje det ikke kunne bli verre etter SOPA/PIPA; da skal vi ta en titt på hva CISPA foreslår å gjøre – forslag som til og med President Obama mener er såpass ille at han formaner om at han vil bruke vetoretten.

Teknisk sett er dette en utvidelse av «National Security Act» fra 1947, men oppjustert til å kunne fungere i dagens samfunn. Man har definert Kina som hovedfienden, og det har allerede versert flere historier om at amerikanske løsninger på internett er under konstant angrep fra den kanten. Videre har de også trukket frem Russland og Iran som potensielle cyber-problemer.

Så langt kan man jo forstå at man ønsker å sikre seg og sine interesser på internett; men problemet er at forslaget er så diffust. Man ønsker å pålegge alle private firmaer (Facebook, Instagram, Google og lignende) til å måtte dele all data de måtte ha som de blir forespurt om – uansett hvilket byrå som måtte komme med forespørselen. Data som da blir hentet skal da overføres til «Homeland Security».

Igjen, her kan man også se årsakene til hvorfor man ønsker å ha disse rettighetene; men nå begynner det å knirke kraftig i kantene. Personvern blir da effektivt fjernet. Men – man har vel definert hva som må ligge til grunn før man kan gå inn og forlange å få utlevert personlig informasjon? Nei egentlig ikke; for her har de passet på å være ekstra vag.

Hvis de har noen som helst formening om at DU KAN være en potensiell trussel for de i cyberverdenen. Det holder at du enten prøver, eller sågar bare prater om å gjennomføre noe som kan være skadelig for deres nettbaserte interesser så har du selv åpnet for at de kan gå inn, og hente ut personlig informasjon om deg, uten noen rettslig kjennelse.

Man skulle tro at de hadde begrenset dette til å omhandle faktiske kriminelle områder, som å gjennomføre DDoS-angrep, prøve å komme seg inn på systemer man ikke har tilgang til – ja slike ting. Men nei; det er ingen begrensning innenfor hva som kan oppfattes som en trussel. Derfor kan det da i teorien være nok at du i feil selskap ytrer deg negativt i relasjon til nettbaserte løsninger før du får all informasjon om deg utlevert.

Illustrasjon av en tenkt avisforside om CISPA skulle bli en realitet (stor størrelse).

Som nevnt så vil det da ikke kreve en rettslig kjennelse, du vil heller ikke få beskjed om at informasjon om deg er blitt utlevert. Du kan prøve å påberope deg at de har fått tilgang til din private informasjon på feil grunnlag, men de har sikret seg der også. Så lenge det ble handlet i «god tro» fra deres side, så skal det være nok til å gjennomføre slike datauttrekk.

Med andre ord, du har ingenting du skulle ha sagt.

Gamle regelverk som beskytter deg mot overvåkning uten skjellig grunnlag vil da overkjøres og man får mer eller mindre muligheten til å gjøre akkurat hva man ønsker med informasjonen til den personen. Personen eksisterer ikke, personen blir da bare en mappe – en digital mappe hvor alle byråer har full innsynsrett. En mappe du ikke selv vet eksisterer.

Skremmende nok har CISPA fått støtte fra Facebook, Google og Microsoft. Hvorfor kan man jo undre seg over; muligens tenker de over muligheten for enklere å kunne finne de som kontinuerlig prøver å komme seg inn på deres løsninger – men i så fall får vi håpe det er naivitet og ikke fornektelse av personvern som gjør at de helt overser at de da er pålagt å dele alt, med alle byråer uansett hva.

Heldigvis er det dog en som har mulighet til å stoppe forslaget denne gangen, President Obama har uttalt – som nevnt ovenfor – at han er i mot forslaget i dets nåværende form. Dermed ligger det an til at skulle forslaget gå videre, vil han bruke vetoretten sin på å sette en stopper for forslaget. I alle fall er det slik situasjonen ligger an akkurat nå.

For et lite tankekors er nettopp formuleringen; «.. i dets nåværende form». Ingenting er sagt hva man er villig til å godta, ingen føringer er lagt frem for å vise hvor man ønsker å føre forslaget. Det er sterke krefter som ønsker å få innført dette, såpass sterke at de fremskyndet voteringen over forslaget. Forslaget skulle egentlig opp til votering i morgen, men voteringen skjedde i dag i stedet.

Fremdeles må de klare å komme seg igjennom senatet og Presidenten, så kan man bare håpe at det er fler enn bare ham som ser problematikken med å la et såpass omfavnende forslag komme igjennom – i så fall vil SOPA/PIPA være barnemat i forhold til de utfordringer personvernet møter når CISPA kommer på banen.

Stå opp for personvernet, stå opp for deg selv!

• Ingen relaterte artikler

Huset i seg selv ble gitt i gave av Becker i 1905 – og allerede i 1911 sto da det som den gang var barnehjem med godkjent plass for 20 barn klart. Mange barn og voksne har minner fra dette barnehjemmet og senere barnehagen som skulle ha tilhold her. Ikke alle har like gode minner, men nå er det nå slik at minner er minner – historien skrives ikke bare på glanspapir.

Etter at huset ble fraflyttet i 2009 har politikerne hatt en runddans i forhold til hva de ønsker å gjøre med dette huset – resultatet ble da en hestehandel hvor begge sider av saken fikk det som de ville. Man ender opp med en løsning hvor de som presser på for salg får det, mens de som da ønsker å bevare får det de også – man selger like greit bygningen med klausul om å bevare i opprinnelig stand.

Salget i seg selv vil da medføre potensielle store ekstrautgifter for kjøper; og følgelig kan det være problematisk å finne gode kjøpere som har intensjon om å bevare Beckerbo i en såpass god stand at man har noe å hente på dette. Tross alt, huset er gammelt – og det er store begrensninger for hva man kan utrette når man blir pålagt føringer som bevaring jo faktisk er.

Kommunen, med sin økonomi hadde nok vært bedre tjent med å selge eiendommen og la kjøper selv bestemme hva man ønsker å gjøre med huset som står der. Jeg konstaterer at andre da forventer at interessenter trolig plasserer «stygge bygninger» der – men så må man heller ikke glemme at definisjonen på hva som er pent er subjektivt.

Denne kommunen trenger sårt arbeidsplasser, og gode eiendommer som kan tiltrekke seg potensielle bedrifter. Vi trenger også å fokusere på bedre byutvikling så vel som bosteder. Beckerbo har gjort sitt i historien, man trenger ikke å avsette gunstige plasseringer til å opprettholde enhver form for historie bare fordi man har personlige relasjoner til bygget og de som var der.

Fremtiden bør ikke styres med føringer, men heller med åpent hjerte. Alt blir som man selv tenker det skal bli – går man inn i en diskusjon hvor man på forhånd har tenkt at «blir det ikke som jeg tenker, ja da har jeg tapt» så vil man raskt stagnere enhver form for fremtidsrettet utvikling. Da vil det være langt mer interessant og ikke minst kostnadseffektivt og få digitalisert historien.

En bedre løsning ville jo vært og laget digitale 3D-modeller av lokasjoner man ønsker bevart for ettertiden – gjenskape Horten som by i forskjellige tidsepoker, for på den måten å kunne vandre gatelangs i hva som engang var. Da kan man mimre, få all informasjonen som er tilgjengelig ettersom man navigerer seg rundt i en slik løsning – samtidig med at bygningene for lengst er borte.

Konsepttanke rundt en digital historievandring for Horten Kommune.

Selvfølgelig – alt kommer ned på økonomi, men de som ønsker å utvikle ikke bare denne byen, men også andre byer bør vel se seg tjent med å investere i et digitaliseringsprosjekt. Da vil man trolig møte færre bekymringer og mindre arbeid for å overbevise at fremtiden ikke bør stoppes enhver gang man møter på noe med historisk forankring – da vil man veldig snart komme ut for bråstopp.

Selg huset uten føringer, før ned historien fra tidsvitner og arkiver alt digitalt – så vil mange fler få gleden av å vandre nedover historiens stier.

• Mitt barn, en salderingspost?
• 90-åring døde etter boligbrann i Fauske

Det var nok ingen som klagde like mye den gangen, selvfølgelig var det nok helt klart murringer om at traseen mellom Horten og Skoppum ble lagt ned – men man ble snart vant med å måtte dra til Skoppum. Det var den gang. Ettersom tiden har kommet videre har fler og fler sett mot å gjenoppta bruken av tog – og i dag er det mange som pendler fra våre områder til både nord og syd.

Når vi i 1994 fikk Høgskolen plassert ute på Borre var det nok mange som allerede den gangen mente at vi da også må se fremover – planene den gangen var å ekspandere ettersom årene gikk – og årene de stoppet ikke de. Nå i dag har vi da fått samkjørt den gamle lærerskolen på Eik og hatt store utvidelser slik at det i dag er rundt 4.200 studenter og 450 ansatte som har sin daglige virke der.

Det legges i dag planer for hvor den nye traséen skal plasseres – og politikerne kappes om å få stemt igjennom sine planer – planer som gjerne prøver å samkjøres med politiske agendaer for å skape blest både på regionalt så vel som nasjonalt plan. Selvsagt kan man trekke mange gode poenger ut fra de ulike partiene – men det er også tilsvarende mange mindre gode poenger.

Ref: Konseptmuligheter for Vestfoldbanen (2012)

Senterpartiet med med Ivar Andreassen ønsker sterkt å gå inn for traséevalget hvor man da sender jernbanen mot vest. Miljømessig og økonomisk gir dette mening – men det stopper også der. Vi tenker så absolutt ikke fremtidsrettet om man går for øst/vest alternativene. Fokuset må ligge fremover, og da må man nesten klare å se de fordeler som bakkenteigen-alternativet gir.

De bussruter som i dag går til Skoppum for å nå de ulike rutetidene vil da legges om – og trolig vil da disse rutene kjøre innom stasjonen på sin vei fra Skoppum til Horten. Dette er da også gunstig for studenter/ansatte som er bosatt enten på Skoppum eller i Horten hvor det da blir enklere og mindre tidkrevende for de å komme seg til skolen.

Større områder blir tilgjengeliggjort (enn hva som er tilgjengelig i dag) – noe som da åpner for at man kan gjøre pendlerparkeringen større – pendling fra Horten og omegn til de større byene gjøres da enklere siden man da klarer å finne parkeringsplass. Dette igjen åpner for muligheten til at det igjen blir mer lukerativt for pendlere å bosette seg i kommunen.

Reisende fra Horten/Åsgårdstrand kan enklere komme seg til stasjonen siden man da får direkteruter fra begge steder. Det gjør terskelen for å velge kollektivtransport til/fra stasjonen et enklere valg, og man vil da på sikt høste miljøgevinster ved at færre kjører. Legger man til rette for at slike reisemetoder kan benyttes så vil også folk velge disse metodene.

Man vil ha enklere for å tiltrekke seg studenter som ikke bosetter seg her. Studenter som enten velger andre studiesteder eller velger å bruke bil – rett og slett fordi det vil ta alt for lang tid å reise kollektivt. Her kan man da både høste miljøgevinster, samt at man lokker til seg flere studenter. Studenter som kommer hit har da også langt større terskel for å bli – og da økte skatteinntekter.

Ref: Byutvikling i Horten (2010)

Når man med tid og stunder kommer til den situasjonen at Horten, Kirkebakken, Skoppum, Ra og Åsgårdstrand har smeltet sammen – har man da en stasjon som er plassert nærmest midt i en tenkt storby. Selvfølgelig – her snakker vi da mange, mange år fremover. Siden jeg dog ikke er politiker kan jeg ta meg den frihet til å faktisk tenke lenger enn til neste kommunevalg.

Jeg konstanterer også at både Venstre og Senterpartiet trekker frem miljø og økonomi som det store salgsargumentet. Det er klart at alternativet bakkenteigen vil være det dyreste valget – men i et slikt spørsmål bør ikke økonomi være det som er det utslagsgivende. Dernest trekker de også frem miljøvern – ja, miljøvern er viktig – men vi kan ikke la det komme i veien for fremtidsrettet utvikling.

Jernbaneverket har selv trukket frem at dette er en mulighet som man ikke ser bort i fra – og da bør man jo også se på det store bildet – hva sitter vi igjen med i fremtiden? At noen blir påvirket – enten det er beboere på Skoppum, på Kirkebakken, på Nykirke eller rautende kuer ute på vassbånn kan man nok ikke komme utenom. Men slik vil det alltid være.

Skal man måtte ta hensyn til enhver liten ting vil man etterhvert kjøre seg fast; og det gir absolutt ingen god grobunn for videre utvikling. Man kommer seg ikke til fremtiden om man til enhver tid skal klamre seg fast i fortiden.

Ja til utvikling, ja til fremtiden – ja til stasjon på Bakkenteigen!

• Antikvarisk togdebatt
• Takk for innsatsen, Hontvedt
• Mitt barn, en salderingspost?

Personlig trives jeg med akkurat det, å kunne levere noe som hjelper en virksomhet til å bli mer effektiv og til å få bedre oversikt over sine arbeidsområder. Slike jobber er gjerne preget av begrensninger innen budsjetter, forhåndsdefinerte kravpesifikasjoner og gjerne krydret med et tidsestimat som nok ikke strekker helt til ofte.

Jeg har brukt litt tid den siste tiden på å finne ut av hva jeg kan gjøre for å gjøre meg selv bedre, og ikke minst – hvordan kan jeg selv følge opp for å gjøre min tid bedre brukt for en bedrift. Muligens er det for mange tanker og emner som de avfeier som kjent fakta, men sannheten er vel heller det at vi har alle godt av litt tankespinn og utvikling for å nå nye mål.

1. Vær pro-aktiv i oppstartsfasen; ha fokus på en god planleggingsfase.
2. La fokuset være på å løse brukernes oppgaver, ikke på avanserte og overdådige funksjoner.
3. Man ønsker gjerne å løse alt, med en gang – det går simpelthen ikke. Jobb deg mot målet.

Planleggingsfasen – En grunnleggende og viktig fase

Altfor mange bedrifter sluntrer unna på akkurat dette feltet. Man anser ikke en god planleggingsfase som nødvendig da man gjerne har «klare» tanker på hva kunden ønsker. Har kunden i tillegg kommet med en kravspesifikasjon er det fort gjort og brenne seg på dette punktet, og hoppe ut i arbeidet med begge bena først.

Man har gjerne fått beskjed om at kunden ønsker en nett-applikasjon; og da forsvinner gjerne fokuset inn i den destruktive tankegangen om at det er akkurat det du skal lage. En nett-applikasjon. Kunden har ikke bedt deg om å løse et problem, gjerne har man heller ikke fokus på brukernes opplevelser – men heller de funksjonene som er definert i kravspesifikasjonen.

Desverre er dette en tankegang veldig mange følger. Man fokuserer på hva som skal bygges hvorpå man da vektlegger teknologi og funksjonalitet, men glemmer å se på hva brukernes behov – eller hva det underliggende problemet faktisk er. Dette fører gjerne til at man kan levere en teknisk og funksjonsrik løsning – som internt hos kunden kan føre til misnøye.

Tenker du slik? Stopp opp øyeblikkelig og ta noen steg tilbake.

Her vil en god prosjektleder gå dypere inn i prosjektet og undersøke hva bedriften faktisk ønsker. Hva er de faktiske problemene man skal løse? Ikke minst, hvordan skal man komme frem til dette?

• Bruk tid med de som skal bruke løsningen til slutt. Lytt og lær hvordan de løser sine oppgaver i dag slik at du enklere får en forståelse for hva slags oppgaveflyt man skal løse. Ved å ta deg tid til dette vil du få langt mer igjen enn hva noen linjer i en kravspesifikasjon kan forklare.
• Ha en kontinuerlig diskusjon med kunden for å finne ut av bruksmønster, tanker og systemforståelse. Dette vil da skape grobunn for en langt mer effektiv løsning enn om man blindt stolte på at kravspesifikasjonen har definert alle problemer og tenkte situasjoner.
• Har du en dyktig designer på laget? Inkluder denne personen i møtene, lag skisser på hvordan arbeidsflyten er tiltenkt, lag skisser på grunnleggende funksjoner og diskuter disse med kunden før arbeid på selve løsningen starter.

Disse punktene er vel og bra de, men er det en ting veldig mange gjør feil – er at det er for lite fokus på kontinuerlig testing. Testing av applikasjonen er alfa og omega for å være sikker på at leveransen er så god som den kan, og for å luke vekk potensielle feil som i verste fall kan føre til store erstatningskrav. Hvor ille det kan gå når testingen har vært nedprioritert kan vi se hos ALTINN.

Testing behøver absolutt ikke å være tidkrevende – setter man av litt ressurser (3-4 personer) en dag innenfor en god tidsramme for å teste noen timer – vil man klare å luke vekk majoriteten av feilene, samt få tilbakemeldinger på funksjoner som kanskje ikke er like selvforklarende som utvikleren nok har tenkt for seg selv.

Etter endt testing bør det da taes en kjapp gjennomgang av seansen og hver person som deltar har selvfølgelig notert ned feil/mangler/uklarheter under testingen. Man går kjapt igjennom, utviklerne går tilbake til sine oppgaver mens prosjektlederen da samler trådene, går igjennom og delegerer disse endringene til de respektive oppgaveeierne.

Etterhvert som utviklingen skrider frem bør man også begynne å inkludere personer som skal bruke løsningen i selve testingen. Husk at de som lager løsningen gjerne har sin egen oppfatning av hvordan ting bør fungere – en oppfatning som gjerne ikke sammenfaller med hva kunden selv tenker, eller hva brukerne av løsningen har som sin oppfatning.

Du kan ikke løse alt – med en gang

Etter at man har gjennomført en god planleggingsfase, kravspesifikasjonen er på plass – man er enige i hva som skal lages og begge er inneforstått med hvordan det i utgangspunktet er ment å fungere så bør fokus da ligge på å løse de behov og forretningsmål som da er definert. Etterhvert som prosjektet skrider frem ser gjerne andre folk i bedriften potensiale for mer som kan løses og idéer kommer raskt.

Her må da prosjektlederen klare å holde en fast hånd på prosjektet. Kravspesifikasjonen er satt, og kunden bør i første omgang ha fokus på at løsningen bør løse et problem, og man bør begynne i det små. For hver funksjon man introduserer – som ikke er godt planlagt – kommer det desto mer kompleksitet, som igjen vil gå utover produktiviteten. Hva som begynte som en godt planlagt løsning vil da begynne å skli ut – tidsrammene brytes og man får dårlig fokus på gjennomføring.

Begynn enkelt og hold fokus på hva man i utgangspunktet ble enige om. Kjør dette løpet ferdig før man begynner å planlegge og estimere ny funksjonalitet. Derimot er det selvfølgelig smart av begge parter å notere ned idéer og tanker. Kunden kan notere for å få et sluttprodukt som vil løse flere problemer enn tiltenkt, og du som leverandør kan få mersalg.

Husk også at det ikke alltid nødvendigvis er tekniske løsninger som er svaret. Om en bedrift ønsker å innføre komplekse løsninger i en arbeidsflyt hvor selve oppgaven som skal løses kanskje er enkel – kan det være smart å sette seg ned med kunden og forstå hvorfor denne ønsker det slik. Ofte skaper det bare merarbeid om arbeidsflyten til enhver tid skal stoppe opp på grunn av mikrostyring.

Etterhvert som man slipper kunden til med sine egne brukere for å teste er det viktig at man ikke overreagerer på tilbakemeldinger. De fleste som er vant med et system vil syntes det er vanskelig med forandringer og følgelig vil det gjerne florere med negative tilbakemeldinger med en gang.

Det er derfor viktig at tilbakemeldingene noteres ned, men før man gir seg i kast med endringsønsker – gi det litt tid slik at brukeren kan bli kjent med systemet. Kanskje er det ikke nødvendig med endringer i det hele tatt? Kanskje er det helt andre endringer brukeren egentlig ønsker?

Bruksmønster og oppgaver endrer seg over tid

En viktig ting å ha i bakhodet er at grunnmuren som bygges gjøres utvidbar og robust. Man ser sjelden sluttproduktet når man starter, og det er heller ingen automatikk i at produktet slutter med den ene leveransen. Eksempelvis kan man nevne ALTINN som i sin spede barndom som produktet AVGIVER nok ikke var tenkt tanken at skulle utvikle seg til den kolossen den er i dag. Selvsagt med en rekke endringer og utvidelser siden den gang – men man kan aldri vite.

Kan man gjøre elementer fleksible og gjenbrukbare, kanskje sågar med et rammeverk i bunn som enkelt kan utvides med flere elementer så kan man raskt komme i mål med utvidelser utover prosjektets startfase. Selvsagt – alt innenfor rimelighetens grenser. Man kjører ikke inn det mest avanserte systemet om det er klart at applikasjonen aldri kommer til å bli noe særlig større.

Igjen kommer man tilbake til planleggingsfasen og arbeidet som gjøres der.

Husk og still de nødvendige spørsmålene

Vi har alle vært der – man bygger en nett-applikasjon og overraskelser renner på. Kunden har kanskje ikke tenkt igjennom at noe som for de er helt åpenbart, ikke nødvendigvis er noe du selv tenker over. Selvsagt, det er umulig å gardere seg mot alt, og overraskelser vil komme. Man har kanskje fokus på å stille spørsmål rundt om prosjektet har nok støtte innad i bedriften, hvordan skal dette forvaltes eller hvordan skal man holde seg innenfor merkevarens rettningslinjer.

Gode spørsmål ja – men er det egentlig det som bør være fokus? Salgsprosessen er selvfølgelig viktig, og der passer disse spørsmålene godt; men i planleggingsfasen er det andre ting som heller bør stå i fokus.

• Skal løsningen måtte fungere sammen med, eller integreres med andre løsninger?
• Hvordan skal brukerautentiseringen foregå, skal dette sentraliseres?
• Rutiner for sikkerhetskopiering, hvordan kan man best løse dette for å unngå problemer?
• Eksisterende data, utforming og innhold; tilgang på slik data fra starten er kritisk.
• Hva er fremtidsplanene for løsningen, hvor ser man for seg at man er på sikt?

Disse få punktene vil i stor grad gjøre at man klarer å identifisere potensielle vanskelige problemstillinger og holde fokus på dette fra prosjektstart. Det kan være kjipt å måtte endre store deler av applikasjonen bare fordi man aldri spurte om man skal tilrettelegge for en sentralisert brukerhåndtering.

Du er ikke feilfri – heller ikke jeg

Den dagen man som utvikler kan påstå at man er utlært, ja da er det på tide å se seg om etter noe annet å gjøre. Hvert prosjekt er unikt og utfordringene kan være like, men akk så ulike. Ettersom man får mer erfaring, forstår sammenhenger og kan se løsninger – jo bedre kan man forstå kunden og hvor denne ønsker.

Man vil gjøre feil, prosjekter vil havarere og man vil garantert ryke på tidsrammer så det holder. Når ting går galt vil gjerne prosjektlederen redde sitt eget skinn og siden utviklere gjerne sitter stuet bort på et kontor uten noe særlig kundekontakt vil det derfor være vanskelig å lære av de feil som blir gjort.

Alle som er innvolvert i et prosjekt bør kunne sette seg ned sammen etter at prosjektet er ferdig. Her bør man da kunne diskutere åpent om det som er gjort godt, og det som ikke fungerte like bra. Ansvaret ligger på alle innvolverte – slik at fokus bør ikke være å peke ut syndebukker, men heller finne punkter man kan lære av og forbedre seg på.

Ved å ta seg tid til slike gjennomganger, gjennomføre gode planleggingsfaser og ha en løpende og god dialog med kunden mens utviklingen skjer har man større sannsynlighet for at senere prosjekter vil løpe enda bedre, kunne leveres raskere og ha bedre inntjeningsevne. Det er lett å si at man bør ha fokus på inntjening; men slikt kommer bare om man gir seg selv tid til å bli bedre.

Kanskje noe man skal ha i bakhodet når man går inn i neste prosjekt?

• Android markedsplass nå på nett
• TV2-profiler for gode for BCC
• Skattelister på nett

Personlig har jeg aldri helt forstått denne forherligelsen av noe som enkelt som suppe. Suppen kan du helle nedpå uten at du i det hele tatt merker noe forskjell på den hungeren du så desperat prøvde å tilfredstille. En hunger som drev deg til det glade vanvidd og følgelig fant ut at du overhodet ikke hadde tid til å lage mat, så du lagde en suppe.

For hva er vel egentlig suppe utenom vann på steroider.

Vannet får smak; og blir noe mer fyldig. Det er forsåvidt hele essensen i konseptet suppe. At suppe har blitt benyttet siden tidenes morgen er nok ikke langt fra sannheten. Det tok nok sin tid før våre forfedre forsto at det fantes bedre mat der ute; og følgelig puttet de alt mulig i vannet de forsto de kunne drikke – rett og slett fordi de var lei av den rene vann-smaken.

En annen ting som gjerne blir trukket frem er at suppe kan gjenbrukes. Det florerer av slankekurer hvor supper spiller en stor rolle. Ikke bare kan du koke sammen noe heksebrygg og la det putre i ukes vis, mens du øser termosen full ved morgendagens gry – men en suppe varer og varer. For øvrig ikke rart at supper er en perfekt slankekur-kandidat, for hvem er det vel som orker å leve på suppe i all evighet? Man blir jo rett og slett så lei at man heller lar være å spise.

Arkeologer har funnet suppe som har holdt seg i 2.400 år – selvfølgelig en kinesisk oppskrift. Gamle kinesiske kreasjoner har en tendens til å vare i evigheter. Det sier jo litt om suppe – kanskje er det noe jeg overser med denne sammensetningen av ingredienser? Hva er det som er så spesielt med suppe når verden går mann av huse for å se på suppe som er så gammel?

Nei, suppe er noe rare greier.

Suppen i seg selv klarte jeg å røre meg inn i når jeg var på besøk hos min søster her forleden; der hadde hun stelt i stand en kreasjon hun kalte for grønnsakssuppe. Den sunne skepsisen jeg har til alt som flyter holdt meg lenge unna dette oppgulpet; men med en gravid kone og en veldig bestemt søster fant jeg meg snart god plassert i sofaen med kreasjonen i hendene, suppen skulle besmakes.

Noe avventende brøt jeg brødet, og lot suppen få litt mer fasthet – før jeg lot suppen besudle mine edle ganer. Merkelig nok var det ikke så fælt som jeg i utgangspunktet hadde forventet. Noe forfjamset måtte jeg konstatere at suppe kombinert med rundstykker nok var en kombinasjon jeg kunne leve med, og jeg kan vel saktens strekke meg således at suppe er greit.

Men det stopper der, supper kan nok aldri konkurrere med en skikkelig biff, en godt stekt kylling eller en elg godt plassert på tallerkenen. Desverre må jeg nok konstatere at jeg fremdeles vil syntes at å spise dyrene fremfor å spise maten til dyrene er der jeg passer best. Suppe er nok glimrende som et supplement til en rett; men jeg og suppen kommer nok aldri til å bli bestevenner.

Vannet jeg skal ha i meg passer nok best bar.

• Ingen relaterte artikler

I Tønsbergs Blad kunne vi lese at lederen for FAU – Ingvild Moldjord Sørli – ønsker å sikre en andedam. Enten med et gjerde, eller en form for vakthold (!). Dette foreldreutvalget kan neppe ha gjort særlig godt arbeid når de har satt seg ned med planene; for historien viser at den eneste som har druknet der, var en gutt i 1946 – i den perioden hvor andedammen faktisk var inngjerdet.

Hysteriet kjenner ingen grenser, og jeg merker jeg blir rimelig oppgitt. Har de ingen tanker om sin egen oppvekst? Hvordan har det seg at de har klart å komme dit de er i dag, og fremdeles være i live. Jeg tør påstå at de har falt og slått seg, brukket noen ben og sikkert kommet hjem med hullete klær. Men, de lever. De har lært og de har en forståelse for hva som er farlig.

Vi som foreldre kan da ikke fraskrive oss ethvert ansvar for å lære våre barn hva som er farlig. Ansvaret ligger i alle fall ikke på samfunnet – og vi kan da ikke begynne å sikre naturen rundt oss fordi man i verste fall kan dø. Vann er en stor del av livet her på jorden, barn har bare godt av å lære seg hvordan man forholder seg til vann, hva som kan være farer ved vann og hvordan overleve i vann.

Skal vi hugge ned trærne fordi noen kan klatre til topps, falle ned og dø? Hva med bergknauser? Hva med stakittgjerder som står der klare til å spidde de ungene som faktisk har fantasi nok til å gå på epleslang? Jeg har gjort mye rart i oppveksten selv jeg også, men jammen meg er jeg ikke her enda. Oppdragelse og sunt bondevett har fått meg igjennom mange strabaser.

Nei, her syntes jeg at FAU heller burde bruke tiden sin mer fornuftig. Ta kampen for å få god nok svømmeopplæring så vil mye av problematikken løse seg selv. Barn er nysgjerrige av natur; og man kan sikkert være naiv og tro at et gjerde vil spille en rolle; men jeg har vel knapt tall på hvor mange gjerder jeg har forsert i løpet av min oppvekst – få er det ikke.

La oss prøve å snu denne trenden før vi ender opp med å sende ungene ut for å leke iført redningsvest, hjelm, vernesko og veltebøyle – pent plassert inne i en egen boble for å unngå sykdommer og enhver mulighet for personlig kontakt. Siden vi bor i kort avstand fra stranden er det vel nærliggende å tro at vi egentlig burde gjerde inn hele strandsonen? Enda godt det er en lov mot det.

Naturen er full av farer, livet – er full av farer. Ungene våre trenger å lære konsekvensene av sine valg, og desverre kan det da også føre til at noen trekker det for langt. Men et gjerde ville i slike tilfeller neppe utgjort noen forskjell. Vi kan polstre ungene våre alt vi makter, men før eller siden ønsker de å utvide sin horisont; hva vil da skje når de ikke har noen formening om hva som er farlig?

Nei, samfunnet er ikke tjent med slike unger – vi trenger ikke flere som får påsydd puter og gitt alt de peker på, vi trenger barn som tør å stå opp, tør å være seg selv – stole på sine egne valg og utforskende. Det er de som skal ta over dette landet, de er de som skal påse at arbeidet vi legger ned, videreføres, videreutvikles og gjøres bedre enn hva vi klarte. Det er de som er fremtiden.

Gjør jobben din med å lære opp ungene, slipp de løs og la oppdragelsen stå sin eksamen.

• Ingen relaterte artikler

At det var tett trafikk så ikke ut til å være noe han brydde seg videre med, ei heller det faktum at det var knappe kilometeren frem til neste bil – så enda han kom seg forbi meg, ville gleden i beste fall være kortvarig. Men mannen hadde tydeligvis satt seg som et stort mål i livet, at denne dagen, ja da skulle han – koste hva det koste vil – komme seg forbi meg. Jeg ante frustrasjonsnivået stige når fjernlys, horn og gestikuleringer kom til syne i speilet.

Tenkte i mitt stille sinn at det var vel like greit å finne en plass jeg kunne svinge innom før denne personen ble helt krakilsk og dro med meg og andre uskyldige i en massiv katastrofe. Blinket meg ut en plass jeg visste kom noen kilometer frem, men før jeg kom så langt kom det en luke; en veldig liten en som så dann, men en luke. Jeg hørte brølet da bilen dro forbi, og i forbifarten var vinduet hans nede og den berømmelige fingeren ble veivet mot meg.

Jeg ristet på hodet og måtte nå trekke på smilebåndet, er ikke hver dag en møter idioter av det kaliberet – men så følte jeg latteren rulle ut i full mundur. For der på toppen av bakken hadde onkel blå tatt stilling og karen hadde da blitt hanket inn. At han tjente noe på den forbikjøringen er vel å strekke det litt langt, jeg vil vel heller påstå at han heller beriket statskassen med en god del tusenlapper i stedet. Hva enn han var forsinket til, ville han i alle fall ikke komme til tiden nå.

Gleden jeg følte når jeg kjørte forbi kan neppe beskrives, men vel fortjent for hans del.

• Ingen relaterte artikler

Det har lenge vært praksis at en del restauranter og lignende har forlangt foto; og jeg må jo innrømme at det begynner å bli en god stund siden jeg sist så en servitør eller bartender som kanskje ikke hadde vært helt heldig med utseendet. Nå brer denne praksisen seg innover både private rekrutteringsfirmaer så vel som offentlige instanser – en praksis som i beste fall går langt inn i de etiske gråsoner, aller helst mer over i det helsvarte.

Hvem kom til den konklusjonen at pene mennesker gjerne gjør en bedre jobb? Hva med oss som ikke har et modellutseende – gjør vi da en dårligere jobb? Jeg vil vel påstå at det ofte er heller tvert i mot. Utseende har ingenting å si på hvordan en person utøver sin jobb – det som bør telle er kunnskapsnivå og hva man selv ønsker å oppnå med livet. Hvis den største drømmen i ditt liv er å få være med på Paradise Hotell, ja da passer du sikkert inn som konsulent for ALTINN.

Man skriker opp om diskriminering i det moment en mann får en jobb foran en kvinne, eller at en etnisk nordmann kommer foran en utlending – men det er ingen som tør å slå et slag for de som har tennene på tørk, briller så store som cola-bunner, eller har noen kilo ekstra her eller der. Det et man utøver diskriminering basert på utseendet er tydeligvis helt greit, men nåde deg om du i din utvelgelse trekker frem fargen på personen.

Kanskje tenker ikke den HR-ansvarlige seg om, kanskje er det slik at man kjøper ferdige hylleløsninger og tenker i sitt stille sinn at – joda, det kan jo være greit å vite hvordan søkeren ser ut også. Men nei, all informasjon er ikke nødvendigvis god informasjon. Man vil automatisk da filtrere vekk de som man i sin subjektive mening ikke ser bra nok ut; og trolig da gå glipp av talentfulle mennesker. Hva om vi hadde hoppet over John Stuart Mill eller Stephen Hawking?

Hadde du engang tenkt deg om to ganger om du tok inn Christopher Langan til intervju?

I denne verden hvor utseendet har blitt en sentralisert del av vår hverdag er det lett å glemme at det til syvende og sist er mennesket bak ytret som betyr noe. Det er hva denne personen har av tanker og meninger som kan være med å forme ditt selskap i fremtiden – ikke bli blendet av informasjonen som er tilgjengelig. Kanskje man rett og slett skal introdusere et nytt reality-konsept; «The Brain».

Det er på tide at man trekker frem diskriminering for hva det er – diskriminering basert på utseendet er vel så viktig som kjønns- og rasediskriminering. Man må få opp øynene for hva man er i ferd med å gjøre mot de unge som er på vei ut i jobb. La alle få en lik mulighet til å bli kalt inn til intervju; fjern bilder, fjern alder, sensurer navn og møt de som kommer til intervju med åpent sinn.

Husk, IQ og lojalitet vises ikke utenpå.

• Det finnes rom for oss alle